Ferskvannsarter

Abbor

Utbredelse: Stort sett over hele fylket.

 

Kjennetegn: Brungrønn på ryggen, mer grønn på sidene og buken er kremfarget. Ryggfinnene er mørke, og de vertikale mørke stripene på sidene kjennetegner abboren. Buk- og gattfinnene har gjerne en dyp, oransje farge. Den har to ryggfinner der den første har 13-15 stråler som stikker!

 

Størrelse: Abboren kan i mange tilfeller danne såkalte «tusenbrødrebestander»; mange og småvokste individer under 100 gram. En storabbor veier over en kilo, mens en drømmeabbor er en fisk over to kilo. Per 2014 er norgesrekorden på 3,17 kilo.

 

Levevis: Stille vann, sakteflytende elv og brakkvann er dens primære bolig. Abboren er stimfisk når den er ung, men eldre og helst større fisk kan opptre i mindre grupper eller på egenhånd.

 

Ernæring: Yngre fisk spiser vanninsekter / larver. Eldre fisk spiser dessuten annen, gjerne litt småvokst fisk. Egne artsfrender er intet unntak. Abboren er en rovfisk.

 

Formering: På våren, gjerne i mai, gyter abboren på grunt vann. Eggene legges i strenger rundt planter og røtter.

 

Sportsfiske: Abbor er en meget god matfisk. Den er også en takknemlig art å fiske etter. Mindre fisk hiver seg over mark, jigger, pimpler og mormyshka. Siden større abbor er rovfisk er det imidlertid agnfisk eller kunstagn som gjelder. Stor abbor kan være en flott utfordring, og den kjennes ofte igjen på den karakteristiske hoderistingen når den er kroket.

 

Asp

Utbredelse: Asp har en svært begrenset utbredelse i Norge. I Akershus finnes den kun i Øyeren med tilløpselver.

 

Kjennetegn: Kroppsformen er slank, og den er lett sammentrykket sideveis. Asp har stor og underbitt munn. Ryggfinnen er kort og høy. Gattfinnen er lang med konkav kant. På kroppen har den små skjell som sitter godt, normalt 65-75 langs sidelinjen. Asp er grønn/grå på ryggen, matt sølvaktig på sidene og har hvit buk. Finnene under er rødlige.

 

Størrelse: Aspen veier ofte fra 0,5 – 4 kilo når den fanges på sportsfiskeutstyr. Norgesrekorden er per 2014 på 5,34 kilo.

 

Levevis: Asp lever godt i større innsjøer og i elv med moderat strøm. Den opptrer gjerne i de midtre vannlag. Aspen er en stimfisk som ung, men lever enkeltvis når den blir eldre.

 

Ernæring: De yngre individene spiser vanninsekter / larver, også i overflaten. Eldre fisk er utpregede rovfisk som hovedsakelig ernærer seg på annen fisk i de øvre og midtre vannregionene, gjerne på andre arter innen karpefisk-familien.

 

Formering: På våren, gjerne i mai, gyter asp i rennende vann over steingrunn. Eggene legger seg ned mellom steinene. Asp er gytemoden etter 4-5 år.

 

Sportsfiske: Asp har tidligere blitt brukt til matfisk i Øyeren-området. Det er lettest å få asp ved å dorge med kunstagn i de frie vannmassene ned til 10 meters dyp. Asp er en sterk fisk å få på kroken, og den eneste i karpefisk-familien som er en rendyrket rovfisk.

 

Brasme

Utbredelse: Brasme har sitt utbredelsesområde i Sørøst-Norge. Brasme finnes i hele Glomma-vassdraget opp til Solør. Brasme finnes likeledes i en rekke lavereliggende vann og sjøer i Akershus.

 

Kjennetegn: Brasmen er gjerne mørk brun eller grå på ryggen, sidene er gjerne gyllen-brun på eldre fisk mens yngre fisk er sølvaktige. Finnene er også gråbrune. Brasmen har en svært høy og sammenklemt kropp. Øynene er relativt små (sammenliknet med flire) – diameteren på øyet er mindre enn avstanden fra øyets fremkant til enden av snuten. Munnen kan forlenges ut "tubeaktig". Mindre fisk (noen hundre gram) kan forveksles med arten flire.

 

Størrelse: I mange vann er vanlig størrelse 0,5-1,5 kilo, men det er ikke uvanlig med fisk opp mot 3-4 kilo. Brasme over 4 kilo er definitivt storfisk. Norgesrekorden på brasme er per 2014 5,5 kilo.

 

Levevis: Brasme lever i stille vann og i sakteflytende elv, også i brakkvann. Fiskene oppholder seg nær bunnen i stim.

 

Ernæring: Vanninsekter / larver på bunnen er hovedføden, og brasmen er spesialisert (også munnen) for et liv på bunnen.

 

Formering: Tidlig om våren (mai) gyter brasmen på grunt vann med tett vegetasjon, fortrinnsvis om natten. De gulaktige eggene fester seg til vegetasjonen, gjerne siv.

 

Sportsfiske: Det er mye Bein i brasme, men ryggfileten er beinfri og kan for eksempel brukes til fiskekaker. Fra gammelt av har brasme blitt benyttet som krepse- eller reveåte. Det er meitefiske med mark, doggmark, maggot og mais som er de klassiske agnene etter brasme. Fisken responderer godt på foring.

 

Flire

Utbredelse: Flire finnes i Glommavassdraget opp til og med Øyeren med sideelver.

 

Kjennetegn: Flira minner mye om ei brasme, men blir på langt nær ikke så stor. Øyets diameter hos flira er like stor eller større enn avstanden fra øyets fremkant til snutespissen, mens brasma har øyne som er mindre enn avstanden fra øyets fremkant til snutespissen. Videre er flira mer sølvfarget med et blått skjær enn den mer brun/messingfargede brasma, og fliras finner på undersiden av kroppen har gjerne rosa farge ved roten. Fliras finner er kun mørke ytterst, mens brasmens finner er jevnt mørke. Det sikreste tegnet for å skille brasme og flire er å kontrollere svelgbeina. Flira har to beinrekker (5 + 2 tenner), mens brasme har en (5 tenner). Små brasmer og flirer (under 100 – 150 gram) er langt vanskeligere å skille på ytre kjennetegn enn større.

 

Størrelse: Vanligvis er flira 50 – 400 gram. Flirer over 500 gram må regnes som fin fisk, og fisk over 700 gram er meget store. Norgesrekorden er på 1015 gram per 2014.

 

Levevis: Flirene foretrekker stille vann og elvestrekninger med ikke for mye strøm. Fiskene oppholder seg nær bunnen i stim, men store flirer ser ut til å gå mer enkeltvis eller i små grupper.

 

Ernæring: Fiskene graver etter smådyr i sedimentene, og er en næringskonkurrent til brasme.

 

Formering: I mai-juli på grunt vann eller oversvømte områder.

 

Sportsfiske: Gode agn til flire er mark, mais og maggot, men de tar også loff, reke og lignende. Flira kan både duppmeites over bunnen og bunnmeites på bunnen, og det ser ut til at mørket gjør at de store blir mer aktive, og de små roer ned aktiviteten. Flire responderer godt på foring.

 

Gjedde

Utbredelse: Gjedde finnes over store deler av fylket, med unntak av en del mindre vann og tjern.

 

Kjennetegn: Ryggen er grønn/brun, sidene er grønnaktige med gylne linjer og flekker, og buken er lys. Den har en lang kropp med både ryggfinnen og gattfinnen plassert langt bak mot halen. Sett fra siden er hodet flatt, og munnen er full av både små og store tenner.

 

Størrelse: Gjedda kan bli opp mot 20 kilo, men for mange er 10-kilos-gjedda det store målet. Norgesrekorden er per 2014 på 18,74 kilo.

 

Levevis: Gjedda lever godt i elver, i innsjøer og i brakt vann. Yngre fisk finner man ofte høyt i vannet blant vannplanter, mens eldre fisk gjerne står dypere i vannet ved noe som gir skjul eller kamuflasje.

 

Ernæring: Yngre fisk ernærer seg på små krepsdyr og vanninsekter / larver og etter hvert annen småfisk. Eldre fisk spiser antakelig alt som ikke er for stort, men hovedsaklig fisk, også artsfrender, og mindre hyppig vannrotter eller vannfugl.

 

Formering: Gjedda formerer seg om våren på oversvømt bredd av elv eller i grunnere bukter i vann. Ofte blir hunnen vartet opp av flere hanner under leken. Eggene blir spredd rundt i vegetasjonen. Gjedda er kjønnsmoden etter 3 år.

 

Sportsfiske: Gjedde er en god matfisk, og kan tas på både kunstagn og agnfisk, og til og med flue. Man kan dorge, fiske fra land og fiske fra isen.
 

Gjørs

Utbredelse: Gjørs finnes i Glommavassdraget opp til og med Øyeren, inkludert noen av sideelvene.

 

Kjennetegn: Gjørsen likner nok litt på abboren, men den er lang og slank med et noe stort og utstikkende hode. Gjørs er grønn/grå på ryggen, blir gradvis blir lysere på sidene og har hvit buk. Yngre fisk har vertikale striper på sidene, men disse blir mindre markert med alderen. Som abboren har den to ryggfinner der den første har 13-15 piggstråler. Gjørs har mange små tenner, og fire markert større gripetenner foran i munnen (abboren har ikke disse). Bukfinnene er lyse som buken (abborens er oransje).

 

Størrelse: Gjørsen kan bli over 10 kilo, men vanligvis veier den fra 0,5 – 3 kilo. En gjørs på 5 kilo er en flott fisk. Norgesrekorden var per 2014 på 11,66 kilo.

 

Levevis: Hovedsakelig oppholder gjørs seg i større innsjøer og i elver. Til vanlig oppholder den seg gjerne i midtre vannlag eller ned mot bunnen, og ikke i eller i nærheten av tett vegetasjon. Gjørsen jager mest aktivt i skumringen.

 

Ernæring: Som ung spiser gjørs vanninsekter / larver og mindre fisk. Etter hvert som den blir større består ernæringen utelukkende av annen fisk.

 

Formering: Om våren, gjerne mai/juni, over sand- eller steinbunn og blant røttene til vannplanter.

 

Sportsfiske: Gjørs er en glimrende matfisk. Gjørsfiske har så langt i Norge vært dominert av meitefiske med agnfisk eller biter av agnfisk. I andre land er det mer vanlig å benytte kunstagn under fiske etter gjørs. Litt mindre agnfisk eller biter av agnfisk på 10-20 cm er ofte et godt tips, det samme gjelder kunstige hjelpemidler som små sluker, wobblere og jigger.

 

Gullbust

Utbredelse: Gullbustens utbredelse er begrenset til hovedløpet i Glommavassdraget og Øyerens sideelver.

 

Kjennetegn: Gullbusten ligner en slank, mer torpedoformet og blek mort. Øynene er aldri røde som mortens, men er gjerne lyse eller gulaktige, gjerne med små, svarte prikker. Det mest karakteristiske er nok overbittet. Finnene er heller ikke røde eller oransje som mortens, men mer gråfargede.

 

Størrelse: Gullbust kan bli opp til vel en halvkilo, men er gjerne kun 50 – 200 gram, og gullbust over 200 gram er stor fisk. Norgesrekorden var per 2014 på 0,604 kg.

 

Levevis: Fisken lever i både innsjøer og elver, men foretrekker rennende vann, der den forekommer i stimer. Mye av næringen hentes fra overflaten, og den er derfor mye av tiden der, men den svømmer også tidvis ned mot bunnen.

 

Ernæring: Gullbust spiser insekter og krepsdyr på overflaten, og tar også bunndyr og noe planter på bunnen.

 

Formering: I mai-juni i rennende vann over sand/grusbunn.

 

Sportsfiske: Gullbusten er beinfull og lite aktuell som mat. Meitefiske etter gullbust kan foregå som driftfiske med dupp eller frilinemeite. På steder der det ikke er for dypt vil også bunnmeite fungere. Bra agn etter gullbust er mark, mais og maggot. Den tar også insekter og loff m.m., og responderer godt på foring.

 

Harr

Utbredelse: I Akershus finnes harren i Glomma, Vorma og Nitelva.

 

Kjennetegn: Harr har små, tettsittende skjell og ryggen varierer i farger fra stålblå til brun/grønn. Sidene er sølvaktige med svake fiolette striper. Ryggfinnen er rød/blåfarget, og har også striper med små prikker. Den er en slank fisk med litt lang kropp med noe flate sider. Hodet er spisst med "snuten" pekende ut. Meget markant er en svært høy og nokså lang ryggfinne (inntil 24 stråler).

 

Størrelse: Vanlig størrelse på harren er opp til 7-800 gram. En kilosharr er en flott fisk. Norgesrekorden var per 2014 på 1,9 kilo.

 

Levevis: Harr lever helst i rent vann med mye oksygen, og det er gode harrstammer nedenfor de fleste kraftverkene og på strømsterke steder i Glomma og Vorma.

 

Ernæring: Harr spiser fortrinnsvis vanninsekter / larver i bunnregionen, men også innsekter som faller ned fra vegetasjon langs bredden.

 

Reproduksjon: Harr formerer seg om våren på grunt vann med stengrunn. Hannen er lysere i fargene ved gytetiden.

 

Sportsfiske: Harren er en flott matfisk, men taper seg mye om den fryses. Den kan meites fra land, fiskes på isen, og fiskes med flue og sluk. Den liker ikke når vannet blir grumsete – da er ofte harrfisket dårlig. Press den ikke for hardt under kjøringen, da munnen er ganske løs. Stor harr kan gi meget god sport da den ofte står i strømmen.

 

Hork

Utbredelse: Horken finnes i Haldenvassdraget og Øyeren med Glommavassdraget med sidevassdragene.  

 

Kjennetegn: Hork minner av utseende en del om abbor, men i motsetning til abboren er begge ryggfinnene vokst sammen. Ryggen er grå- eller olivengrønn. Undersiden er lys grå. Den har ikke mørke tverrstriper på sidene som abboren, og mangler gripetenner som gjørsen. Den har derimot mange mørke flekker på sidene. Fisken har mye pigger på gjellelokket som den spriker med når den tas opp av vannet. Dette i tillegg til den piggete ryggfinnen. I tillegg er den mer slimete enn andre abborfisker.

 

Størrelse: Horken er en liten fisk. Norgesrekorden er per 2014 på 0,101 kilo, og fra Glomma Fredrikstad.

 

Levevis: Horken lever på bunnen i vann og stilleflytende elver. Den er aktiv hele døgnet.

 

Ernæring: Hork spiser alle former for bunndyr, også rogn og fiskeyngel.

 

Reproduksjon: Gyter i april-mai på dyp grunnere enn 3 meter. Eggene er klebrige og fester seg til vegetasjon og steiner.

 

Sportsfiske: Horken er faktisk en flott matfisk, men størrelsen gjør at den knapt brukes. Fisket etter hork foregår ved bunnen; mark er et fint agn, men maggot fungerer også. Horken biter på krok både sommer og vinter.

 

Karuss

Utbredelse: Karuss finnes i Glommavassdraget med sidevassdragene. I hvilken grad den er utbredt er vanskelig å avgjøre, da den verken gjør mye vesen av seg, eller lar seg fange lett i garn. Den er satt ut i mange dammer og småpytter utover fylket.

 

Kjennetegn: Hodet er uten skjell og kroppen er fullskjellet. I fargen er den olivengrønn på rygg med bronseaktige sider. Finnene under kroppen er rødlige, øvrige er grønn/brune. Ryggfinnen er lang (inntil 21 stråler) med kanten konveks (karpen har konkav - innhul - kant). Den har ikke skjeggtråder rundt munnen (mens karpen har fire tråder). Større fisk er markert høyrygget. Den nærliggende arten gullfisk er meget lik karuss, men finnes neppe mer utbredt i Akershus enn i noen få dammer.

 

Størrelse: I små dammer og tjern uten rovfisk blir karussbestanden raskt bestående av mange fisker med vekt langt under 100 gram. I vassdrag med rovfisk til stede kan imidlertid karussen vokse til størrelser opp mot 3 kilo. En karuss på en kilo eller mer er imidlertid en flott fisk. Norgesrekorden var per 2014 på 2,784 kilo. 

 

Levevis: Karuss liker seg best i vegetasjonsrike tjern og sjøer og i rolige bakevjer i elver. Den er meget tolerant overfor lave temperaturer og lavt oksygennivå, og kan overleve i svært grunne og stillestående vann der få andre arter ville klart seg.

 

Ernæring: Hovedføde er vegetasjon, men også vanninsekter / larver står på menyen.

 

Reproduksjon: Karuss gyter på våren i juni i tett undervannsvegetasjon.

 

Sportsfiske: Karussen er neppe noen stor matfisk, men stor karuss er et meget utfordrende bytte for en sportsfisker. Det er ikke alltid så vanskelig å komme nært innpå fisken, men når den gang etter gang svømmer på kroken, duppen eller snøret uten å ta agnet, kan selv den mest erfarne meiter få nervøst sammenbrudd. Mindre, naturlige agn som mark, maggot og maiskorn er gode valg.

 

Krøkle

Utbredelse: I Akershus finnes krøkle i Glommavassdraget, Haldenvassdraget, Vorma og Lyseren, Mjøsa og Hurdalsjøen.

 

Kjennetegn: Liten, slank laksefisk. Ryggen er grønnlig/blålig med små utydelige prikker. Fisken er halvt gjennomsiktig, med en meget tydelig agurklignende lukt, underbitt og med en stor, tannbesatt munn som når bakover til under øyet. Utydelig sidelinje som kun ses lengst frem på kroppen.

 

Størrelse: Krøkla er vanligvis 8 – 15 cm lang, men enkeltindivider kan vokse til størrelser på rundt 25 cm. Norgesrekorden var per 2014 på 0,064 kilo. 

 

Levevis: Lever pelagisk (fritt i vannmassene) i stim.

 

Ernæring: Krøkle spiser små krepsdyr og småfisk.

 

Reproduksjon: Kan samles i store mengder når den skal gyte i april-mai på grunner i innsjøer eller oppe i innløpselver.

 

Sportsfiske: Krøkle er med sin størrelse ingen sportsfisk, men den kan være en glimrende agnfisk til meite etter rovfisk. Den kan også spises.

 

Lagesild

Utbredelse: Haldenvassdraget, Glomma og Mjøsa

Kjennetegn: Lagesilda er en laksefisk og har dermed fettfinne. Den har videre blå/svart eller blå/grønn rygg og sølvaktige sider. Lagesilda ligner på både sild og sik, men skilles fra sistnevnte på at lagesilda har tydelig underbitt.

 

Størrelse: Lagesilda er en liten fisk som kun blir opptil 20-25 cm lang. Norgesrekorden var per 2014 på 0,025 kilo. 

 

Levevis: Går i store stimer i de frie vannmassene.

 

Ernæring: Lagesilda spiser planktonorganismer (krepsdyr etc.).

 

Reproduksjon: Både høst- og vårgytende bestander forekommer. Fiskene svømmer opp i elveløp og legger eggene på sandbunn.

 

Sportsfiske: Lagesild er med sin størrelse ingen sportsfisk. Den er en god matfisk. Den kan også være en glimrende agnfisk til meite etter rovfisk.

 

Lake

Utbredelse: Finnes i Øyeren og Glommavassdraget.

 

Kjennetegn: Laken er svært avlang og rund, halepartiet er flatt sideveis. Ryggen er mørk grønn/brun og mønstret/flekket, sidene er noe lysere og også mønstret/flekket og buken er gulhvit. Hodet er bredt, munnen er stor og den har en karakteristisk skjeggtråd under haken. Den har to ryggfinner. Bakre ryggfinne og gattfinnen er begge av samme form og er meget lange. Halefinnen er avrundet.

 

Størrelse: Under sportsfiske er flertallet av lakene som fanges 0,3 – 2 kilo. En fisk på over 2 kilo er en fin lake, en på over 4 er riktig stor. Norgesrekorden var per 2014 på 7,0 kilo. 

 

Levevis: Lakene finner vi i sakteflytende elver og innsjøer hovedsakelig på lavlandet. Fisken lever i bunnregionen, og er hovedsakelig aktiv i skumring og i mørke. I tillegg foretrekker laken kaldt vann, og er dermed primært å treffe på dypere vann om sommeren. Laken skjuler seg gjerne blant vannplanter, røtter og i sprekker og hulrom i fjell/stein.

 

Ernæring: Yngre fisk spiser vanninsekter andre smådyr. Eldre fisk spiser dessuten annen fisk og krepsdyr.

 

Reproduksjon: Lakene samler seg for gyting i januar – februar og gyter fritt i vannet over fastbunn. De har faste områder i vann og elver som benyttes til gyting.

 

Sportsfiske: Lake er en meget god matfisk. Den kan fiskes både fra båt, fra is og fra land. Primært foregår lakefiske i vinterhalvåret. Den har markerte vandringer gjennom året og døgnet og lokalkunnskap om disse er en fordel. Gode agn etter lake er kort og godt fisk og biter av fisk.

 

Laks

Utbredelse: I elver langs hele kysten.

 

Kjennetegn: Laksen har fettfinne. I løpet av livet har laksen flere faser hvor den har forskjellig utseende. I sjøen er ryggen blågrønn, sidene sølvblanke og undersiden hvit. Ryggen og sidene har enkelte prikker, hvorav få er under sidelinjen. I gytetiden blir laksen grå eller brun, med svarte og røde prikker over det meste av kroppen. Undersiden varierer mellom gul og nesten svart. Hannfisken får en karakteristisk krok på underkjeven. Lakseungene har 9-12 store, blågrå flekker (parrmerker) langs siden, med en stor brystfinne som rekker frem til forkanten av ryggfinnen. Man kan skille laks fra ørret (men det er ikke alltid like lett) ved at haleroten er slank, og at gjellelokket hos blanklaksen har få eller ingen svarte flekker, mens ørret vanligvis har mange.

 

Størrelse: I Østfold er vanlig størrelse på laksen som fanges fra 5-10 kilo, men det er fanget fisk på nærmere 18 kilo. Norgesrekorden var per 2014 på 32,5 kilo. 

 

Levevis: Laksen fødes i elva, der den også vokser opp på de mest strømrike partiene. Den kalles da for lakseparr. Når den har blitt 15-35 cm endrer fisken utseende og blir til smolt, og den vandrer ut i sjøen. Der vokser fisken seg større gjennom 1-3 år før den vender tilbake til elva der den ble født for å gyte igjen.

 

Ernæring: Laksen spiser smådyr på elva, og fisk og krepsdyr i havet. På gytevandring tar den nesten ikke til seg næring, men kan tirres allikevel.

 

Reproduksjon: Laksen gyter i oktober – november på grus- og steinbunn i rennende vann.

 

Sportsfiske: Laks er en meget god matfisk. Den er også en meget populær sportsfisk som kan fiskes med flue, sluk/wobbler og agn. Det er fisketider for de enkelte fiskeelvene. Sjekk reglene nøye.

 

Laue

Utbredelse: I Øyeren, Glommavassdraget og sideelvene til Øyeren

 

Kjennetegn: Laua er sølvblank, med blåsvart rygg og hvit underside. Den kan ligne på lagesild, men mangler fettfinne (den er en karpefisk). Den er flattrykt fra sidene og har løstsittende skjell. Den er videre markert underbitt.

 

Størrelse: Laua er vanligvis fra 5 – 50 gram stor. Norgesrekorden var per 2014 på 0,1 kilo. 

 

Levevis: Laua er en stimfisk som er tett knyttet til overflaten. Den finnes ofte rett utenfor vegetasjonsområder. Den trives både i stille og rennende vann, dog ikke for hurtigrennende. På vinteren trekker den ned på noe dypere vann.

 

Ernæring: Laua spiser plankton og insekter som flyter i eller faller ned på overflaten.

 

Reproduksjon: Gytingen finner sted i mai-juni på grunt vann, over hardbunn, til tider vegetasjon.

 

Sportsfiske: Laue er grunnet størrelsen lite interessant som sportsfisk. Den er imidlertid en kurant matfisk, men har nok sin viktigste nytte for sportsfiskere som agnfisk. Den responderer meget godt på foring.

 

Mort

Utbredelse: Mort finnes i det meste av fylket, med unntak av en del vann og tjern i de høyereliggende områdene.

 

Kjennetegn: Mort blir ofte blandet sammen med mindre vederbuk, stam og særlig sørv. Den er imidlertid grei å artsbestemme ved å merke seg kjennetegnene. Ryggen er grå/grønn/brun og sidene er sølvaktige (annerledes hos sørv). Finnene under kroppen er oransje til rødlige (annerledes hos sørv), øvrige finner er mer mørke. Mort har mer eller mindre rødlig/oransje iris (rundt pupillen i øyet), selv om det finnes enkelte få bestander som har fargeløs iris. Hodet er nokså lite og uten skjell, munnen er rett med lett overbitt (annerledes hos sørv). Ryggfinnen er festet vertikalt over bukfinnen (annerledes hos sørv).   

 

Størrelse: Vanligvis er morten 50 – 400 gram, og en mort på 500 gram må betegnes som stor. En mort på over 700 gram er en flott fisk. Norgesrekorden er per 2014 på 1160 gram.

 

Levevis: Morten trives i lavereliggende (helst sakteflytende) elver og sjøer. Den kan være hyppig forekommende der det er rikelig med vegetasjon.

 

Ernæring: Mort spiser vegetasjon, vanninsekter / larver, små krepsdyr og snegler.

 

Reproduksjon: Morten gyter tidlig på våren i april/mai/juni. De gulaktige eggene blir spredt over planter og eventuelt røtter der de kleber seg fast og klekker etter halvannen uke.

 

Sportsfiske: Mort duger dårlig til mat da den er full av bein. Den er imidlertid en takknemlig sportsfisk, særlig for nybegynnere og blant konkurransefiskere. Den tar de fleste agn, for eksempel mais, mark, maggot, deig og brød, og er ikke lei å be om å bite på kroken. Den responderer meget positivt på foring. Det er en stor utfordring å få større eksemplarer.

 

Nipigget stingsild

Utbredelse: Nipigget stingsild er ikke registrert mange steder. Imidlertid finnes den nok langt flere steder i små bekker og dammer, men den er såpass liten at den ikke fanges tilfeldig på krok eller i garn. Den tåler også brakkvann.

 

Kjennetegn: Nipigget stingsild er en liten slank fisk, med grønnbrun farge på ryggen. På sidene er den gulgrønn med et blåskjær og på undersiden lys. Halerota er meget slank. På ryggen har den 7-12 pigger, derav navnet.   

 

Størrelse: Nipigget stingsild er Norges minste ferskvannsfisk. Norgesrekorden per 2014 er på 0,0028 kilo.

 

Ernæring: Spiser plankton og smådyr.

 

Reproduksjon: Fisken gyter i mai-juni. Hannen lager et reir i vegetasjon like over bunnen, hvori hunnen legger eggene. Deretter vokter hannen først egg og så yngel inntil de er store nok til at piggene er utviklet.

 

Sportsfiske: Som Norges minste ferskvannsfisk er dette ikke en aktuell fisk for sportsfiskere, til agn eller til mat.

 

Røye

Utbredelse: Finnes i alle landsdeler.

 

Kjennetegn: Laksefisk med fettfinne. Flott fargeprakt, særlig i gytedrakt. Hvite kanter på finnene på undersiden. 

 

Størrelse: 100g til 2kg vanlig. Kan bli stor opptil 12kg, men det er sjeldent.

Levevis: Røya trives i kaldt vann. Det vil si at den i våre områder, gjerne trives i relativt dype vannlag i sommerhalvåret. Gyting foregår som regel i september-november på stille vann, over grus-bunn og stein. Dyp fra 0,5m til 15m er vanlig, men det er også påvist gyting helt ned på 100m. Røya spiser gjerne zooplankton, insekter, nymfer, og større fisk kan gå over til å bli fiskespisere. Røya er en populær sportsfisk, gjerne på isen og ved kikkefiske. Kikkefiske foregår på grunt vann, der fiskeren ligger på isen og titter ned i hullet. Ser man bunnen, kan dette være et magisk fiske. Svært god matfisk, med en noe mildere smak enn ørret.

 

Sik

Utbredelse: Siken finnes i hele hovedløpet i Glommavassdraget.

 

Kjennetegn: Siken har blå/svart eller blå/grønn rygg og sølvaktige sider. Finnene er i gråtoner. Siken har fettfinne, og skjellene er markert større enn hos eksempelvis ørret. Små sik kan forveksles med lagesild, men har ikke underbitt.

 

Størrelse: Vanlig størrelse på sik er opptil en kilo. Fisk på over kiloen er å anse som flott fisk. Norgesrekorden er per 2014 på 4,15 kilo.

 

Levevis: Sik er godt utbredt, særlig i moderat flytende elver og i stille vann (også brakkvann).

 

Ernæring: Sik spiser hovedsaklig bunnlevende vanninsekter / larver. Små/mindre naturlige agn som fjærmygglarver og maggot er gode valg.

 

Reproduksjon: Siken gyter om vinteren over stengrunn i innsjøer og i elv i rolige, dypere partier. Eggene begraves i grunnen og klekker om våren.

 

Sportsfiske: Siken er en god matfisk, men taper seg raskt ved frysing. Siken spiser smått, men mye, og er ofte selektiv. Det kan derfor være en stor utfordring å fiske sik. Siken fiskes best med meitemetoder fra land (mark, maggot) og is (mormysjka) og med flue.

 

Stam

Utbredelse: Finnes i Øyeren, Glomma og sideelvene til Øyeren.

 

Kjennetegn: Stam har en torpedoformet kroppsform og er i forhold til mort og vederbuk kraftigere over ryggen og hodet. Munnen er bred. Hodet er uten skjell, mens resten av kroppen er dekket av forholdsvis store skjell. Skjellene har mørke kanter, noe som gir kroppen et markert rutemønster. Stam har en gattfinne der ytterkanten er konkav (rundet utover), noe som skiller den markert fra andre arter. Den er blå/brun/svart på ryggen, glir over i sølv på sidene og er hvit i buken. Finnene under kroppen er rødlige, og øyets iris er rødlig.

 

Størrelse: Stamen er en av våre større karpefisker, og norgesrekorden (per 2014) på 3,43 kilo er tatt i Glomma i Østfold. Vanlig størrelse er opptil 2,5 kilo, men en slik stor stam er en riktig flott trofefisk. De fleste stam som tas veier mellom 0,5 og 2 kilo.

 

Levevis: Stam trives fortrinnsvis i elver med middels kraftig til rolige strømforhold, men kan også påtreffes i stille vann og brakt vann. Yngre fisk går i stim, eldre fisk i mindre grupper eller alene. Den henter maten sin både i vannoverflaten og ved bunnen.

 

Ernæring: Yngre stam spiser vanninsekter, larver og krepsdyr. Eldre fisk er temmelig opportunistiske, og kan også spise annen fisk, snegler med mer.

 

Formering: Stam gyter i rennende vann over grusbunn om våren (mai/juni).

 

Sportsfiske: Stam er en av Norges mest spennende sportsfisker. Den tar de fleste agn, fra reke og pølsebiter på bunnen, til loff fisket flytende på overflaten. Den lar seg også lokke med foring. Store individer er sky og vanskelige å lure, samtidig som den er en sterk fisk som ikke gir seg uten kamp. Som matfisk duger den imidlertid ikke.

 

Steinsmett

Utbredelse: Steinsmetten finnes i hovedløpet i Glomma og sideelver til Øyeren.

 

Kjennetegn: En liten fisk med et stort flatt hode og store finner. Fargen er brunsvart på ryggen og lys på buken. Skilles fra hvitfinnet steinulke på at bukfinnene er hvite med tydelige mørke tverrstriper.

 

Størrelse: Som sin slektning hvitfinnet steinulke blir heller ikke steinsmetten til vanlig mye større enn 10 gram. Norgesrekorden er imidlertid på 0,025 kilo.

 

Levevis: Lever både i elveområder med mye strøm, samt i stillestående vann. Ligger mesteparten av tiden under steiner og andre gjemmesteder på bunnen. Beveger seg mest om natten.

 

Ernæring: Lever av alger, insekter, insektlarver, fiskeegg og små krepsdyr.

 

Reproduksjon: Gyter tidlig om våren. Hunnen avsetter eggene i en klump under en stein der de blir passet av hannen.

 

Sportsfiske: Skal man forsøke å lure en steinsmett på kroken, er metoden å lete den frem ved å løfte på steiner i strandsonen. Er man forsiktig blir ulka liggende og tar mer enn villig en liten markbit. Eventuelt kan man snike seg rundt langs elvebredden på steinete bunn om natten og kikkfiske på de man ser.

 

Sørv

Utbredelse: Haldenvassdraget, Glomma og Hobølvassdraget. Den finnes også i en rekke større og mindre vann rundt og i tilknytning til disse vassdragene.

 

Kjennetegn: Sørven er mest lik morten av de andre karpefiskene. Det mest tydelige kjennetegnet er imidlertid at finnene under kroppen er markert røde (ofte blekere rød/oransje hos mort), og øvrige finner er mer mørkerøde. Ryggen er grå/grønn/brun. Sidene er bronse/gullaktige på litt eldre fisk, men kan være mer sølvaktig hos ungfisk. Sørv har gul/oransje iris. Munnen er i motsetning til mort underbitt. Sørv kan hybridisere med mort, men det ser ut til å skje sjeldent i de fleste vann. I noen få vann er det imidlertid mengder med hybrider.

 

Størrelse: I vassdrag uten rovfisk kan sørven danne tett tusenbrødrebestander der alle individer stort sett kun er noen titalls gram. I vassdrag med rovfisk er derimot vanlig størrelse på sørven opptil 7-8-900 gram, mens fisk over kiloen er mer sjeldne. En fisk på over kiloen er en flott fisk. Norgesrekorden er på 1,46 kilo (per 2014).

 

Levevis: Sørven trives i lavereliggende (helst sakteflytende) elver og sjøer. Den er varmekjær og trives best nær bredden og sammen med vannplanter.

 

Ernæring: Sørv spiser vegetasjon, vanninsekter / larver, små krepsdyr og snegler og er dessuten særlig godt tilpasset å spise i øvre vannlag/overflaten.

 

Reproduksjon: Sørv gyter om våren på grunt vann, og noen steder kan det bli store ansamlinger av fisk i alle størrelser.

 

Sportsfiske: Sørven er fremfor alt en sommerfisk, som kan fiskes både med dupp og på bunnen, men helst i nærheten av vegetasjon. Den reagerer meget godt på foring, og kan fiskes med en rekke agn, selv om nok mais og loff er blant de beste agnene. Med lett utstyr sparker den godt fra seg. Den er ikke stort å samle på som matfisk, men er en spennende sportsfisk. Og så er den en av Norges vakreste fisker.

 

Trepigget stingsild

Utbredelse: Trepigget stingsild er en art som kan finnes både i ferskvann og saltvann. Langs kysten er den vanlig, mens den kun er påvist i noen ganske få ferskvannslokaliteter. Den finnes imidlertid sannsynligvis flere steder i ferskvann i fylket enn den er registrert, da den meget sjelden fanges som bifangst under sportsfiske, og heller ikke går i garn pga. den lille størrelsen.

 

Kjennetegn: Trepigget stingsild er en liten og ganske flattrykt fisk, med svartgrå/blågrå farge på ryggen. På sidene er den fra sølvglinsende til gulgrønn og på undersiden lys. På ryggen har den 2-5 pigger, derav navnet. I gytetiden har hannene rød strupe og blå øyne. 

 

Størrelse: Trepigget stingsild er en av Norges minste ferskvannsfisker. Norgesrekorden per 2014 er på 0,011 kilo, tatt i brakkvann.

 

Ernæring: Små insekter og larver, små krepsdyr, mark, snegler, muslinger, egg og yngel.

 

Reproduksjon: Fisken gyter i mai-juni. Hannen lager et reir av plantedeler av sandkorn på sandbunn, hvori hunnen legger eggene. Deretter vokter hannen først egg og så yngel inntil de er noen dager gamle og svømmer ut av reiret.

 

Sportsfiske: Som en av Norges minste ferskvannsfisker er dette kun en aktuell fisk for sportsfiskere som er på jakt etter en ny art å fange, eller til agn.

 

Vederbuk

Utbredelse: Vederbuk finnes i Glommavassdraget og Vorma, Øyeren med sideelver.

Kjennetegn: Vederbuken har grønn/brun rygg, er lysere på sidene og med hvit buk. Finnene er rødlige. Vederbuk er avlang og noe sammenklemt i sidene. Hodet er uten skjell, kroppen er fullskjellet (mindre skjell enn stam, 55-61 langs sidelinjen). Ryggfinnen har rett ytterkant (i motsetning til gullbust), gattfinnen har konveks ytterkant (i motsetning til stam). Øynenes iris er gulaktig (mens gullbust også har en rekke sorte prikker) og munnen er lett skråstilt og liten (mens stam har et stort og bredt gap).

Størrelse: Vanlig størrelse er 0,5 – 1,5 kilo, og en fisk på over 2 kilo er en flott vederbuk. Fisk over 2,5 kilo er sjeldne. Norgesrekorden er på 3,02 kilo (per 2014).

Levevis: Vederbuk trives i alt fra moderat strømmende vann til stille og brakt vann. Mindre fisk opptrer i stim, mens større fisk går i mindre grupper og tidvis også mer enkeltvis. Den oppholder seg gjerne i brakkvannsområder.

Ernæring: Vederbuk spiser vanninsekter / larver, små krepsdyr og snegler, men også vegetasjon. Større individer kan også spise småfisk.

Reproduksjon: Vederbuk gyter om våren i mai/juni. Den gyter på rennende, grunt vann over grus/steinbunn. Eggene fester seg til planter/steiner og klekkes etter 2-4 uker.

Sportsfiske: Vederbuk er en svært takknemlig art for den som vil begynne med meitefiske. Den er ganske lett å få, oppnår ofte pen størrelse og kan fiskes omtrent hele året. Den reagerer godt på foring og tar de fleste naturlige agn. Fisken er tung når den er kroket, men kaver mye, og har en tendens til å virkelig begynne å sprelle når den endelig er håvet. Å fange større eksemplarer på over 2 kilo, er en større utfordring der lokaliteten er viktig. Vederbuken er full av bein og derfor dårlig egnet til mat.

 

Ørekyte

Utbredelse: Ørekyta finnes over det meste av fylket, men er ikke særlig konkurransesterk i flerartssamfunn. Dermed påtreffes den som oftest i større mengder der den er den eneste karpefiskarten.

 

Kjennetegn: Ørekyta er grønn/gulfarget på ryggen, lysere grønn eller gul på siden, og hvit på undersiden. Den har en torpedoformet kropp. Skjellene er svært små og sidelinjen kort og avbrutt. I gytedrakt har hannen ildrød buk og strupe, og begge kjønn får gytevorter.

 

Størrelse: Vanligvis blir ikke ørekyta stort større enn 15 gram, og mange stimer kan bestå av individer på kun 1-5 gram. Norgesrekorden er på 0,04 kilo (per 2014).

 

Levevis: Ørekyta trives best i klart, strømmende og grunt vann, men kan også trives godt i strandsonen i innsjøer. Den går i store stimer nært knyttet til overflaten.

 

Ernæring: Ørekyte spiser vegetasjon, vanninsekter / larver, små krepsdyr og snegler.

 

Reproduksjon: Sørv gyter i juni/juli i stim på steinbunn.

 

Ørret

Utbredelse: Ørreten finnes utbredt over hele Akershus, inkludert i sjøen. Den har vandret oppover i vassdragene og dermed spredd seg naturlig, men har også blitt flyttet av mennesker. Den dag i dag settes det ut mye ørret i fylket.

 

Kjennetegn: Ørretens farger varierer betydelig med omgivelsene og kan være mørk/brunaktig (tegningen) men også blank/sølvaktig (bildet), nesten som laks. Ørreten har brunsvarte og noen rødlige prikker i varierende størrelse på kroppen. I forhold til laks har den flere og mer markerte prikker, særlig under sidelinjen. Ørreten er slank med spoleaktig kropp. Den har noe større skjell enn røye og noe kortere kjevebein (når ikke til øyets bakkant som hos røye). Som andre medlemmer av salmonidene har ørreten fettfinne.

 

Størrelse: Ørreten finnes i alle størrelser i Akershus, avhengig av næringstilgang, utsettinger og gytemuligheter. De fleste steder er en ørret på en kilo en fin fisk, mens en på over to kilo er en flott fisk, men det er tatt individer i fylket på langt over 6 kilo. Norgesrekorden er på 15,3 kilo (per 2014).

 

Levevis: Ørreten finner man i rennende og stille vann, fortrinnsvis ikke for varmt, og i brakt og salt (sjøørret) vann. Den kan påtreffes i alle vannlag. Den trives best i rene, klare og kjølige elver og vann, men er temmelig tolerant innenfor visse grenser. Den greier seg imidlertid dårlig i vann med gjedde.

 

Ål

Utbredelse: Ål er i Østfold utbredt langs hele kysten og innover i landet i vassdrag som renner ut til kysten. Ålen kan vandre langt inn i landet og er ikke avhengig av stort mer enn en liten bekk for å kunne ta seg inn til vann og sjøer.

Kjennetegn: Ål ligner kort sagt en slange. Ålen har svært små og svært dyptliggende skjell. Rygg- og gattfinne følger mesteparten av kroppen bakover og går uten avbrudd over i halefinnen. Man skiller gjerne ålen i bred- eller spissnutet variant. Fargene blir betydelig lysere (blankål) når den er kjønnsmoden og skal vandre til havet.

Størrelse: En fisk på over kiloen er en flott fisk. En fisk på over 2 kilo er en sjeldent flott fisk, mens en over 3 nok er å anse som en drømmefisk for en som jakter på storål. Norgesrekorden er på 3,85 kilo (per 2014).

Levevis: Ål vandrer opp fra havet gjennom elver og bekker, vokser seg stor i ferskt eller i brakt vann og returnerer til havet som kjønnsmoden. Den kan også bli i sjøen hele livet. Man finner den i alt fra rennende vann til stille og brakt vann, fortrinnsvis i bunnregionen og til tider i midtre vannlag.

Ernæring: Ål spiser vanninsekter, larver, krepsdyr, snegler, musling, rogn og annen mindre fisk.

Reproduksjon: Ålen gyter på 100-300 meters dyp i Sargassohavet og ålelarvene driver til oss med havstrømmene. De er 7-8 cm lange og 1,5 år gamle når de ankommer våre farvann. Ålen blir gytemoden og klar til å trekke tilbake til havet i 6-25 års alderen.

Sportsfiske: Ål er en rovfisk man fisker etter om sommeren i døgnets mørke timer. Den er svært spennende å fiske etter og meget sterk, og til tider er man ikke sikker på å ha "fått den" selv når den er vel i håven ...ja, kampen kan noen ganger fortsette til fisken er sluppet ut i vannet igjen. Den er en god, om enn fet, matfisk, som gjør seg meget godt varmrøkt. Husk at ålens blod er giftig til den er kokt/stekt/gjennomvarmet.