Dødskysten

Havforskningsinstituttet (HI) lanserte nylig sin årlige risikorapport for norsk fiskeoppdrett. Det er deprimerende lesing. Gjennomsnittlig dødelighet i oppdrettsmerdene er på 16,7%, i enkelte områder har dødeligheten vært helt oppe i 27%. Den sterke veksten i oppdrettsindustrien de siste tiårene medfører også store, negative miljøeffekter på livet utenfor merdene, og da særlig for sjøørret og laks. 

- 65 millioner oppdrettsfisk døde i sjøen i 2023, som et resultat av drift i åpne merder. Lakselusa blomstrer, tidvis har man store problemer med maneter som fører til dødelighet, sykdommer blomstrer i de trange livsmiljøene inne i merdene og smitter ut til villfisken i miljøet rundt. Den åpne driftsformen er verken dyrevelferdsmessig eller miljømessig bærekraftig, og må snarest fases ut til fordel for en lukket eller semilukket teknologi der man har et totalt fysisk skille mellom oppdrettsfisken og naturen utenfor merdene, sier rådgiver Øyvind Fjeldseth i NJFF, som fulgte framlegget av risikorapporten i Bergen.     

Problemene beveger seg nordover

Verst er situasjonen på Vestlandet, fra Ryfylke til Hustadvika, der dødeligheten og den negative miljøpåvirkningen fra oppdrettsvirksomheten er størst. 
Fra Nordmøre til Bodø går dødeligheten noe ned og ligger rundt landsgjennomsnittet på 15-16 %. Det vurderes allikevel å være moderat til høy risiko knyttet til negative effekter av lakselus, spesielt for sjøørreten. Det må minnes om at «moderat» i denne sammenheng er en situasjon hvor en tror at mellom 10-30% av de utvandrende laksungene dør som følge av lakselus. Ved høy risiko tror en at mer enn 30% dør. For sjøørret er vurderingsgrunnlaget noe annerledes (tap av marint leveområde), men også for den er «moderat» en betydelig negativ påvirkning.

- Økende oppdrettsproduksjon medfører økte utfordringer særlig for villaks og sjøørret, men etter hvert også sjørøye, kommenterer Fjeldseth. Virksomheten rammer miljøet hardt på grunn av oppdrettsprodusert lakselus, bruk av giftige impregneringsmidler for nøter, genetisk innblanding etter rømminger, en uvettig bruk av villfanget leppefisk, utslipp fra merdene (møkk og fòrrester), og negative effekter av avlusningsmidler på miljøet nær merdene, for å nevne noe. Dessverre ser det nå også ut som om problemene eter seg oppover kysten. Det er all grunn til å rope et kraftig varsko!

Honnør til Havforskningsinstituttet

- Denne årlige risikorapporten er på mange måter en kald presentasjon av fakta. Det er det meget bra at vi får, og det står stor respekt av den innsatsen som legges ned for å få samlet et slikt faktagrunnlag. Risikovurderingen er sammen med Vitenskapelig råd for villaks sin statusrapport for villaks og sjøørret samt rapporten fra ekspertgruppen for trafikklyssystemet en viktig kunnskapsbase for forvaltningen. Det er i tillegg viktig med denne typen godt faglig forankret kunnskap i en tid hvor kunnskapsgrunnlaget stadig forsøkes undergravet av de som ønsker en mer liberal og skjødesløs bruk av naturen. Uansett må vi ikke glemme at selv det beste kunnskapsgrunnlaget har liten verdi dersom det ikke resulterer i forvaltningsgrep som faktisk reduseres den negative påvirkningen. Der har vi dessverre fortsatt et godt stykke å gå sier Fjeldseth. 

-  Det er rett og slett ikke levelig med den situasjonen vi nå har satt oss i. I NJFF har vi selvsagt fokus på problemstillingen, og vi har et sterkt og bredt engasjement som spenner fra konkrete tiltak i den enkelte elv eller bekk for å kompensere for den negative miljøpåvirkningen, til å forsøke å påvirke politikere nasjonalt til å innse det uholdbare i situasjonen og bidra til en mer bærekraftig oppdrettsvirksomhet framover. 

​