Sik

Siken kan fiskes med agn hele året. Siden den har relativt liten munn er det fordelaktig å benytte relativt små agnkroker. Meitemark og maggot har begge sine svorne tilhengere. På små spinnere og sluk kan siken fra tid til annen også bite. Fluefiske etter sik har etter hvert fått en stor tilhengerskare.

Det meste av Østlandet og i grensevassdrag i Trøndelag og Finnmark. Også i Telemark og på Jæren (vestligste bestand). Utsatt i mange vann helt opp i fjellet.

Både bunnlevende og pelagiske bestander. I Drammensfjorden går den på næringssøk i brakkvann.

300 - 400 gram er fin fisk. Sjelden over 1,5 kilo. Norsk Sportsfiskerekord er 4,15 kilo.

Vanligvis 25 - 35 cm og 4 - 7 år

I hovedsak høstgyter, men noen bestander gyter et stykke ut på vinteren

Eggene klekkes om våren, rett etter isløsning.

Både rennende og stillestående vann fra helt inne på grunna til nede på dypt vann (30 - 50 m)

Lagesild (Coregonus albula), men skiller seg fra denne ved at lagesilda er tydelig underbitt i motsetning til siken som er overbitt. Kan også forveksles med laue (Alburnus alburnus), men denne har ikke fettfinne og er som lagesilda underbitt.

På lik linje med røye er sikens utseende og levesett svært variert. Spesielt varierer antallet og lengden på gjellegitterstavene mye. Disse er med på å bestemme hva slags føde fisken er best egnet til å spise. Har siken mange og lange gjellegitterstaver, så er den bedre egnet til å spise små dyreplankton enn de sikene som har få og korte gjellegitterstaver. For sikens del betyr dette at det i en og samme innsjø kan eksistere flere ulike grupper sik som lever helt forskjellige liv. Èn gruppe kan for eksempel leve langs bunnen og bare spise bunndyr, mens en annen gruppe lever i de frie vannmassene og spiser dyreplankton.

Grunnsik, strømsik, bunnsik, vintersik og oppflæsik. Disse navnene illustrerer at siken kan ha mange ulike vaner og levesteder.