Lovverk og forskrifter

Allemannsretten er en samlebetegnelse på rettighetene vi har til å ferdes, oppholde oss og høste av naturen. Disse rettighetene er selve grunnlaget for det norske friluftslivet.

Å fiske i sjøen og å kunne plukke ville bær, sopp og nyttevekster, er eksempler på retten til å høste fra naturen.
Å kunne overnatte i telt, under en tarp eller i hengekøye, er eksempel på oppholdsretten.
Å kunne gå på tur gjennom skog og over fjell, er eksempel på ferdselsretten.

Fiske som allemannsrett - og tradisjon

Fiske i ferskvann er en allemannsrett for barn under 16 år. De kan fiske gratis i ferskvann etter innlandsfisk i perioden 1. januar – 20. august, unntatt i vassdrag med laks, sjøørret og sjørøye.

Fritidsfiske i sjøen er en gratis allemannsrett, uansett bosted og alder. Å kunne høste i saltvann er en matauk-tradisjon langs hele kysten. Langt fra alle har båt, og derfor er det viktig å ha områder hvor vi også kan fiske fra land. Manglende tilgang til kyst- og strandsonen gjør det vanskeligere å ha fiske som fritidsaktivitet, kanskje spesielt for barn, unge og familier. Derfor må vi ha politikere som påser at det ikke bygges stengsler som hindrer tilgang til strandsonene.

Allemannsrettene må bestå

Våre allemannsretter gjelder i utmark, uansett hvem som er grunneier. Noen kommuner ønsker å begrense retten til fri ferdsel og opphold for å avlaste områder som er mye besøkt. Selv om det kan være forståelig ut fra enkelthensyn, vil det være med på å uthule allemannsrettene. Lokale betalingsordninger, enten det gjelder fritidsfiske i sjøen eller avgifter for å komme inn til et utmarksområde, vil i realiteten også innebære en innskrenking av allemannsrettene for hver enkelt av oss.

Innlandsfisket i Norge er regulert gjennom to hovedlover: Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. (Lakse- og innlandsfiskeloven) og Lov om forvaltning av naturens mangfold (Naturmangfoldloven). Naturmangfoldloven krever at all høsting av arter kun skjer etter tillatelse, og understreker at man skal ha en bærekraftig forvaltning for å ivareta økosystemer og artsmangfold. Det finnes også egne forskrifter for innlandsfiske som tillater fangst av arter med høstingsverdig overskudd, samtidig som visse arter er fredet for å beskytte truede bestand.

Edelkrepsen, som er sterkt truet på Norsk rødliste, omfattes av denne bestemmelsen, og kan kun fanges etter spesifikke regler fastsatt av Statsforvalteren i utvalgte områder. Videre inneholder lovverket generelle bestemmelser for fiskemetoder og regler for bruk av fiskeredskap, spesielt i elver og bekker, og gir hjemmel for Statsforvalteren til å fastsette lokale fiskeregler. Dette gjelder særlig for storaurebestandene, som er sårbare for overfiske grunnet sin sene kjønnsmodning.

Reguleringen av fiskerettigheter ligger i stor grad hos fiskerettshavere. Dette reguleres av § 25 i Lakse- og innlandsfiskeloven, samt gjennom forskrifter som tilrettelegger for flertallsvedtak i felles forvaltning.

I anadrome vassdrag (elver med laks, sjøørret og sjørøye), setter Miljødirektoratet regler for både antall fisk som kan fiskes opp og lengden på fiskesesongen. Her kan likevel grunneiere eller foreninger som forvalter fiskeretten sette lokale regler i tillegg, så lenge de er innenfor de rammene Miljødirektoratet har satt. Dette kan for eksempel være mindre kvoter, hunnfiskfredning, høyere minstemål, -maksmål og lokale fredningstider. Svært mange av disse finner du hos inatur.no, eller der du kjøper fiskekort.

Storørret

Storørretbestander i Norge anses som nasjonalt verneverdige og er spesielt sårbare for overbeskatning. Disse bestandene blir kjønnsmodne sent, ofte ved høy alder og stor størrelse, noe som gjør dem attraktive for sportsfiske. Storørret kan dermed bli fanget flere ganger før de rekker å gyte for første gang. I tillegg samler storørret seg på gyteplassene under gytevandringer, noe som kan gjøre dem spesielt utsatt for fangst uten restriksjoner på redskapsbruk og fisketider.

For å beskytte storørretbestander mot overbeskatning, er det anbefalt at hver storørretstamme sikres med tilpassede, lokale forskrifter. Det er ofte behov for å revidere eksisterende forskrifter og lage nye der de ikke finnes. Statsforvalteren har derfor fastsatt spesifikke regler for storørretførende vassdrag, som begrenser hvor og når det er lov å fiske storørret, og hvilke redskaper som kan benyttes.

Fritidsfiske som rekreasjon og for matauk er en viktig del av kystkulturen i Norge, noe som gjenspeiles i det relativt romslige regelverket som gjelder for norske fritidsfiskere.

For fiske til egen husholdning er det ikke fastsatt kvoter, men i havressursloven er det satt redskapsbegrensinger. Når det fangstes fra fartøy som ikke er merkeregistrerte, eller fiskes fra land, kan det ikke benyttes andre redskaper enn:

• håndsnøre, fiskestang og liknende håndredskaper
• én maskindrevet jukse eller dorg
• garn med samlet lengde på inntil 210 meter
• liner med inntil 300 kroker
• inntil 20 teiner eller ruser

Disse redskapsbegrensingene gjelder både per person og per fartøy. I enkelte fiskerier er det gjennom forskrift fastsatt strengere redskapsbegrensninger enn dette. Eksempelvis er det ved fritidsfiske etter kongekrabbe i det regulerte området øst for 26°Ø (Nordkapp) kun tillatt å benytte én teine til fangst av inntil 10 kongekrabber årlig.

Norske fritidsfiskere kan omsette fangst for inntil kr. 50 000,- pr år (gjelder også pr fartøy). Dersom det skal omsettes fangst for mer enn dette, eller fiskes med et større antall redskap, vil det i praksis være et næringsfiske som forutsetter at man er registrert i Fiskermanntallet med fartøy i Merkeregisteret.

Minstemålsbestemmelser for ulike fiskeslag ved fiske i sjøen, som lenge har vært gjeldende ved yrkesfiske, gjelder også innen fritidsfisket. Målsettingen med slike regler er at det også i fritidsfisket gjøres tilpasninger som dreier beskatningen fra små, over på større fisk. Dette er viktig tatt i betraktning at fritidsfiskere samlet sett representerer den største beskatningen av enkelte bestander, eksempelvis bestanden av kysttorsk i sør. Ved fiske etter sei og makrell, hvor bestandene generelt er i god forfatning, er det fortsatt unntak fra minstemålsbestemmelsene ved fiske til egen husholdning. I Norge er det ingen avgift for å drive rekreasjonsfiske i sjøen, verken for utenlandske eller norske statsborgere. Skal du fiske sjøørret, finnes det fredningssoner i utløpssonen utenfor bekker og elver. Som regel er disse sonene 100 meter, men de kan også være mer. Sjekk hos din statsforvalter for å finne oppdaterte forskrifter for disse fredningssonene.

Mer informasjon om fritidsfiske kan leses på Fiskerdirektoratets hjemmesider

Kvalitetsnormen for villaks er en forskrift for å vurdere og sikre laksebestandens fremtid. Den ble utviklet som et verktøy for å overvåke tilstanden til villaksen, og gi myndighetene et grunnlag for å iverksette tiltak for å beskytte bestanden. Her er en kort oppsummering:

Klassifisering: Bestandene blir vurdert etter to hovedkriterier:

• Høstbart overskudd: Hvor mange laks som kan fiskes uten at det går på bekostning av bestanden.
• Genetisk integritet: Hvor godt bestanden er beskyttet mot påvirkning fra oppdrettslaks.

Kategorier: Bestandene klassifiseres i fem tilstandsklasser, fra "god" til "svært dårlig," basert på en kombinasjon av høstbart overskudd og genetisk integritet.

Tiltak: Dersom en bestand havner i de dårligste kategoriene, kan det bli innført tiltak som begrensninger på fiske.

Normen fungerer som et styringsverktøy for å bevare villaksen og sikre en langsiktig og god forvaltning av arten.

Fiske i vassdrag: Forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i vassdrag fastsetter regler for fiske i elver og innsjøer hvor disse artene forekommer. Fisket er kun tillatt med stang og håndsnøre, og det er spesifikke fisketider, kvoter og andre regler som varierer mellom ulike vassdrag. For eksempel er det i noen vassdrag innført midtsesongevalueringer for å vurdere om gytebestandsmålene nås, og eventuelt iverksette tiltak for å justere fisketrykket.

Lovdata

Fiske i sjøen: Forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i sjøen regulerer fisket i marine områder. Fiske med stang og håndsnøre er generelt tillatt hele året, men det finnes unntak i visse områder og tidsperioder for å beskytte bestandene. Fiske med faststående redskaper som kilenot er kun tillatt i spesifikke områder og tidsrom, som angitt i forskriftens vedlegg. Det er også innført forbudssoner ved utløpet av vassdrag med anadrome laksefisk, hvor alt fiske er forbudt innenfor 100 meter fra elvemunningen, med noen unntak.

Lovdata

Disse forskriftene er utarbeidet av Miljødirektoratet og oppdateres jevnlig for å tilpasse forvaltningen til bestandsutviklingen og sikre bærekraftig høsting av anadrome laksefisk.

Fiskekort – lokale bestemmelser

For det vanlige innlandsfiske er det grunneier som bestemmer hvilke fiskeregler som skal gjelde. Det betyr i praksis at to fiskevann som ligger ved siden av hverandre kan ha vidt forskjellige fiskeregler. Det finnes ikke lenger noe som heter nasjonalt minstemål, men både minstemål og maksmål forekommer avhengig av hva du fisker og hvor. Informasjon om fiskereglene får du hos kortselger, eller på nett.