Sjøørretrapporten for Østfold for 2024 er klar

Her kan du lese selve rapporten: Sjøørretbekker i Østfold 2024

Den er omfattende, men den skal være ganske lett å finne frem i. Ta opp bokmerkefanen på høyre side, og så kan du sortere på kommune, eventuelt område i kommune, undersøkte bekker, uaktuelle bekker og ennå ikke besøkte bekker m.m.

Totalt er 143 bekker omtalt. Det er nå registrert 60 bekker og mindre elver der sjøørreten lykkes med reproduksjon de fleste år (Morsa, Tista og hovedløpene i Enningdalselva, Glomma og Ågårdselva er ikke med). I tillegg kommer 19 bekker der menneskeskapte inngrep eller forurensning forhindrer ørreten fra å reprodusere, siden forholdene ellers ligger til rette. Dvs. at tallet på bekker der det enten er eller sannsynligvis har vært en bestand av sjøørret nå er oppe i 79 stk.
15 bekker er undersøkt og vurdert å ikke være anadrome. Fortsatt er det 49 bekker som ennå ikke er undersøkt.

Den første rapporten fra Fylkesmannen om sjøørretbekker i Østfold kom i 1989 (Hansen 1989). Den gang ble til sammen 27 bekker undersøkt. Det ble påvist ørret i 12 av disse. Flertallet av bekkene ble beskrevet som sterkt forurenset. Det var også flere som var sterkt preget av forsuring. Det skal bemerkes at ikke alle stasjoner som ble elfisket den gang var helt optimalt plassert i forhold til der det i ettertid har vist seg å være mest fisk. Tallene kan dermed ha vært noe lavere enn hva som var reelt. I dag (2024) er det likefullt påvist ørret i 23 av disse bekkene, mens 3 av bekkene ikke er undersøkt siden 1988, og en bekk heller ikke har fått påvist ørret i nyere tid.

Trettifem år etter at Fylkesmannen ga ut sin første rapport om status i de anadrome bekkene i Østfold, er det gledelig å konstatere at det er relativt få bekker som kan sies å være såpass forurenset at ikke fisken klarer seg der. Vi har altså åpenbart opplevd store forbedringer i utslipp av avløp og fra landbruk de siste tiårene.

På den annen side er det et stort behov for restaureringstiltak i de fleste bekkene. Utfordringer vi ofte ser gå igjen er menneskeskapte vandringshindre, manglende kantvegetasjon, gjenslammede gyteplasser, kanaliserte og homogene strekninger, og bekkelukkinger. Oversiktskartene viser at store deler av mange bekkesystemer ligger i rør. Det er mer enn nok utfordringer som gjenstår.
Ansvaret for å rette opp skadelige inngrep og restaurere ødelagte strekninger ligger hos en rekke instanser. Det er snakk om offentlige og private veianlegg, landbruksområder, boliger og næring m.m.

Jeger- og fiskerforeninger og andre frivillige har de siste tiårene lagt ned tusenvis (titusenvis) av dugnadstimer og dette har lokalt gitt svært positive resultater. Men vi kommer ikke i mål uten at offentlige instanser også tar tak i sine ansvarsområder, det være seg å rette opp konsekvensene av egne anlegg eller å pålegge private å rette opp skadene de har påført bekkene. Her trengs en større satsing i årene som kommer.