Forvaltningsstrategier

Utfordringen med viltforvaltning er at viltet lever i naturen, hvor mange eksterne faktorer vi ikke kan kontrollere også påvirker bestandene. Det er derfor ikke heldig å tenke «fjøsforvaltning» og sammenlikne med husdyr i lukkede systemer når en forvalter vilt.

Lokale variasjoner i beite og miljø eller tilfeldige hendelser kan påvirke bestandene i større grad enn kun avskytning. En bør derfor sørge for å ha sunne bestander med dyr i flere aldersklasser, slik at bestanden lettere kan ta seg opp etter eksempelvis harde vintre eller tørkesomrer. Vinterbeite er i de fleste tilfeller den begrensende faktoren for viltet, bestanden etter jakt bør derfor ikke være høyere enn hva vinterbeite tillater over tid.

Viltforvaltning bør dessuten ikke ta utgangspunkt i kun en art. Forsøker man å kun legge til rette for en art kan det gi negative følger for andre arter. Ulike arter må forvaltes på ulikt vis, men i sammenheng med hverandre. Eksempler på dette er forvalting av ulv og elg i ulvesonen.

Effektene av jakt kan enten være additive eller kompensatoriske.

Ett additivt uttak er et uttak som begrenser bestanden og som kommer i tillegg til naturlig dødelighet. Jakt vil ha en bestandsregulerende effekt og sørge for at bestanden holdes stabil, eller minsker. Storvilt forvaltes oftest ved additivt uttak. Uten jaktet ville bestandene vært mye høyere enn i dag. Ved additiv høstning av hjortevilt holder man bestanden på en ønsket størrelse. Dersom uttaket opphører vil bestanden stige, med mulige påfølgende komplikasjoner for trafikksikkerhet og beiteskader. Høsting av arter med lav forplanting vil ofte være additiv. Ved additive uttak er det viktig å ha gode data og bestandsestimater slik at bestanden holdes på ønsket nivå og at uttakene ikke blir for høye.

Kompensatoriske uttak er uttak som ikke har effekt for bestandsstørrelsen på sikt. Jaktuttaket vil da kun begrense den naturlige dødeligheten, men ikke begrense bestanden. Antallet individer i en bestand er omtrent det samme uansett om det blir gjort uttak eller ikke. Dette er tilfellet for flere arter med høy forplanting og høy naturlig dødelighet (også kalt R-selekterte arter) som hare, rype og skogsfugl. Her vil uttaket gjennom jakt bedre forholdene for de gjenlevende individene dersom bestandene er høyere enn mattilgangen og leveområdene tilsier. Altså at den årlige produksjonen ligger langt over områdes bæreevne. For rype er et jaktuttak på rundt 15 % i gode år regnet for ikke å begrense bestanden, altså for å være kompensatorisk. I dårlige år kan jaktuttaket derimot begrense bestanden og være additivt. Det er derfor lurt å innføre begrensninger i jaktuttak i år med dårlig kylling-/ungeproduksjon.

Småviltbestandene forvaltes i stor grad ut ifra lokale observerte trender, og rettighetshaver står friere for forvaltningen innenfor rammene satt i viltloven. Departementet bestemmer hvilke arter som er jaktbare, jakttid og kan innføre lokale restriksjoner. Siden småviltbestandene i stor grad er styrt av andre faktorer enn kun jakt, er forvaltning etter fastsatte mål utfordrende. Bestandene til flere av artene har store variasjoner fra år til år, med lite forutsigbarhet.

I forvaltning av de fleste småviltarter tas det ofte utgangspunkt i at jaktuttaket er tilnærmet kompensatorisk. Dette vil si at jaktuttaket er mindre enn den naturlige rekruteringen i en bestand, og derfor ikke er bestandsregulerende. Jaktuttaket kan allikevel være høyere enn rekruteringen i år med lav produksjon. Det blir derfor utført årlige takseringer av hønsefugl i store deler av landet før jaktstart. Rettighetshavere har dermed muligheten til å regulere jaktuttaket etter resultatene fra hønsefugltakseringene. For andre arter er det ikke organisert takseringer i stor skala, og eventuelle begrensinger kan gis ut ifra observerte trender hos hver enkelt rettighetshaver.

 Enkelte småviltarter som kortnebbgås forvaltes gjennom internasjonale forvaltningsplaner. Dette skyldes at arten har sesongmessige trekk på tvers av landegrenser. Ved internasjonalt samarbeid samkjøres forvaltningen slik at landene har en felles målsetting for bestanden. Eksempel på internasjonalt samarbeid i småviltforvaltning finner vi også i forvaltning av mårhund. Mårhund er en fremmedart, og Norge samarbeider med Sverige og Finland i å begrense artens utbredelse før den etableres i Norge.

Avskytningstiltak

For småvilt er det viktigste forvaltningstiltaket å tilpasse jaktuttaket etter bestandstilstand. Det i liten grad mulig å drive rettet avskytning mot spesifikke kjønn eller aldersklasser. Det tas derfor i bruk tiltak som dagskvoter, jaktdøgn begrensninger og sesongkvoter for å regulere uttak.

For rype tas det utgangspunkt i jakta bør reguleres i år med lav produksjon <2,5 kyllinger per par, og i områder med historisk høyt jakttrykk. For skogsfugl og andre arter hvor det er mulig å skille kjønn kan rettighetshaver, eller forvaltningen gi kjønnsspesifikke begrensninger for uttak dersom bestanden er lav.

Småviltarter som flere sjøfuglarter har lav forplanting og lang levetid, for disse artene vil jaktuttak i større grad kunne påvirke bestanden. For eksempelvis ærfugl er det derfor satt antall og kjønn spesifikke begrensinger av miljødirektoratet i de områdene det er åpnet for jakt. For skarv er det i enkelte områder kun lov å felle ungfugl med hvit buk.

Uttak av småpredatorer

Uttak av småpredatorer har lenge blitt sett på som ett av de viktigste forvaltningstiltakene for småvilt. Forskning har vist at småpredatorer, da spesielt rødrev og mår står for en høy andel av predasjon på hønsefuglreir. Avskytning av rødrev og annet smårovvilt har likevel en begrenset effekt for småviltbestandene. Rødrevbestanden er høy, og ledige revirer fra skutte rev fylles raskt opp igjen av nye individer. Uttak av rev må derfor gjøres i svært stor skala over store områder for å ha en effekt. Størst effekt har antakelig uttak av tisper fra februar til jaktslutt. Ved uttak av etablerte revetisper på senvinteren kan en unngå at disse føder revekull den påfølgende våren/sommeren, og på den måten begrense predasjonstrykket.

Uttak av mink fra hekkeområder er et tiltak som kan ha positiv effekt for bakkehekkende fugl. Minken er en fremmedart som utgjør en stor trussel mot flere fuglearter. Også for mink vil uttak på senvinteren ha størst effekt.

Biotopforbedrende tiltak

Viktige forvaltningstiltak for småvilt kan være å bevare eller forbedre viltbiotoper. Skogsfuglartene er i stor grad avhengig av større sammenhengende skogsområder med variert skog. Tiltak gjennom skogskjøtsel kan forbedre skogsfuglenes biotoper. Blant annet ved å ikke gjøre inngrep i leikplasser, sørge for variert alders- og treslagssammensetning og bevaring av kantsoner, myr, sumpskog og gammelskog. Myr- og sumpskog utgjør viktige oppvekstområder for skogsfuglkyllinger og leveområder for jerpe.

I forvaltning av hjortevilt benyttes data fra bestanden til å finne ut hva tilstanden er. En setter et mål for hvordan man ønsker at bestanden skal være på sikt og iverksetter tiltak som skal gjøre at målet nås. Storvilt forvaltes i hovedsak kommunalt med kvotetildeling etter areal. Hver kommune vedtar forvaltningsmål og forvaltningsplaner for elg og hjort. For villrein er det egne villreinnemder for hvert villreinområde somsetter forvaltningsmål og forvaltningsplan. Forvaltningsmålet settes ut ifra ønske om eksempelvis høyest mulig avkastning i kjøtt, flest felte dyr per år, minske beiteskader eller å ha en naturlig bestandssammensetning . I forvaltning av hjortevilt har man muligheten til å rette avskytningen mot konkrete kjønn og aldersgrupper, og på denne måten styre utviklingen av bestandene.

Forvaltningsmål og kvoter tilpasses etter tidligere års observasjoner og takseringer. Sett hjortevilt per jegerdag, kalvevekter, kalv per hundyr, okse/bukk per ku/kolle og beitetakseringer er viktige data for forvaltningen av hjortevilt. Sett hjortevilt per jegerdag er et mål på bestandsstørrelse. Kalvevekter og beitetakseringer brukes ofte som mål på bestandens tilstand. Lange tidsserier innhentet fra jegere gjør det mulig å se trender i bestandsstørrelsen fra år til år og benyttes som grunnlaget for forvaltningen.

Avskytning er det vanligste forvaltningstiltaket for storvilt. Ettersom bestandens størrelse og sammensetning kan styres ved rettet avskytning gir dette forvaltningen mulighet til å styre bestandene mot konkrete mål. Ønsker man lavere bestand kan avskytningen av voksene hundyr økes, ønsker man høyere eller stabil bestand bør hovedvekten av uttaket rettes mot kalv og ungdyr. Videre kan kjønns raten endres ved å rette avskytning mot kjønn. I tillegg til avskytning må det tas høyde for at faktorer som klima, beiteforhold, arealendringer, påkjørsler og predasjon også påvirke bestandene.

Bestandstilstand

I mange områder er det et mål å øke kondisjonen hos hjortevilt etter lang tid med høye bestander og påfølgende overbeite. Et mål om å økt bestand, kan gå utover kondisjon, og et mål om økt kondisjon vil gå utover antallet dyr. Et område kan ha hatt en høy bestand over tid, men endringer i beite gjør at området ikke kan fø like mange dyr. Det er urealistisk å øke en bestand om slaktevektene er lave og beitegrunnlaget er dårlig. Også dersom vektene er gode bør en være forsiktig med å øke en bestand for å unngå overbeiting. Ved en situasjon med overbeite tar det lang tid å snu trenden.

Dyrenes kondisjon er først og fremst avhengig av beitetilgang. Beitetilgangen vil variere med tettheten av dyr i tillegg til klima og arealendringer. Det er først og fremst beitetilgang som bestemmer hvor stor bestand det er gunstig å ha. Å øke kondisjon i områder med små dyr er en lang prosess der bestanden må reduseres og beitegrunnlaget må bedres. Dyr som blir født sent eller har dårlig mattilgang det første leveåret, vil sjeldent ta igjen det «tapte». Små hunndyr har mindre overskudd til å produsere avkom, og avkommet blir derfor også små. Dette er en ond sirkel det vil ta lang tid å bryte ut av, selv med god forvaltning.

Alder hos voksende dyr og andel hanndyr viser seg også å påvirke bestandens kondisjon og produksjon. Høy andel store hanndyr gjør at hunndyrene kommer tidligere i brunst, og føder større kalver. Hunndyr på over fem år har høyest produktivitet. Hos elg er kua mest produktiv fra fem til seksten år. Den naturlige dødeligheten for voksne hjortedyr er lav, mens den er høyere for kalver og ungdyr. Det er derfor lurt å spare voksne produktive dyr, og heller rette uttaket mot kalv og ungdyr om ønsket er å øke eller holde en bestand stabil.

Areal

For storvilt har arealendringer bydd på store utfordringer de senere årene. Veier og infrastruktur sperrer av viktige trekkruter og legger beslag på leveområder. Spesielt på Sør og Østlandet ser vi eksempler på sterkt fragmenterte elgbestander. Det samme gjelder for villrein i fjellområdene i Sør-Norge. Aktuelle tiltak for å unngå fragmentering kan være viltpassasjer over veier og jernbane, tuneller, vinterstenging av veier. Arealforvaltningen bør ta hensyn til viltet ved å unngå inngrep i viktige områder for viltet som trekkpassasjer.

Beiteforholdene for storvilt påvirkes i stor grad av skogbruket. Hogstflater gir gode beiter dersom det vokser opp tilstrekkelig ROS- arter (rogn, osp og salix). ROS-artene er ettertraktet vinterbeite., For å ivareta gode beiteforhold bør en derfor spare en del ROS under ungskogpleie. Det er heller ikke heldig med for tette plantefelt uten bunnvegetasjon. Blåbærlyng, som er en viktig beiteplante både for elg og andre viltarter, trives ikke i for tette bestander med lite lys, eller på åpne hogstflater.