Kunnskapsbasert forvaltning

Kunnskapsbasert forvaltning er viltforvaltningens viktigste grunnprinsipp. I viltloven står det at viltbestandene skal forvaltes slik at artsmangfold og naturens produktivitet bevares. Målet er å høste av et overskudd og forvalte artene på en måte som er bærekraftig over tid og gir sunne viltbestander. For å gjøre dette blir jakttider, kvoter og avskytning tilpasset våre kunnskaper om viltet. Kunnskapen som ligger til grunn, er vitenskapelig begrunnet og lokalt tilpasset til viltbestandene. Dette er et resultat av både forskning og lokal erfaringsbasert kunnskap. For å forvalte viltet må en kjenne til bestandenes tilstand i fortid, nåtid og prognoser for fremtidig utvikling.

Viltforvaltningen har langsiktige mål, men må også til enhver tid kunne tilpasses viltbestandenes svingninger og endringer i tilstand. Derfor overvåkes bestandene av flere viltarter nøye ved eksempelvis sett/skutt elg- og hjortskjemaer, og gjennom årlige takseringer og tellinger av hønsefugl, villrein og rovvilt. I tillegg benyttes kunnskap fra forskning og andre tellinger, som data fra GPS-merkede dyr og nasjonale hekkefugltellinger.

Hjort og elg overvåkes gjennom innleverte rapporter fra jegere som er på hjort eller elgjakt. Jegerne rapporterer inn hvor mange ganger hjort eller elg blir observert og felt for hver jaktdag (fangst), hvor mange jegere som har vært på jakt (enhet) og hvor lenge jakta har pågått (innsats). Disse dataene gir ikke antallet dyr i bestanden, men brukes for å lage «fangst per enhet innsats» indekser, som kan sammenliknes fra år til år for å studere bestandsutvikling og eventuelle endringer i bestand.

Takseringer av hønsefugl gjøres ved å gå faste takseringslinjer som er tilfeldig plassert gjennom ulike habitattyper hvor en kan forvente å finne hønsefugl. Fugl som observeres blir telt, artsbestemt og kjønnsbestemt dersom mulig (skogsfugl). Takseringene gir en god indikasjon på tetthet av fugl og kullstørrelse i området, men gir ikke eksakte bestandstall.

Minimumstellinger av villrein fra helikopter og fly og tellinger av familiegrupper av store rovdyr gir mer nøyaktige tall på totalbestanden. For store rovdyr er det antallet ynglinger som telles ettersom bestandsmålene tar utgangspunkt i årlige ynglinger. Tellingene foregår blant annet gjennom aktivt søk utført av Statens Naturoppsyn (SNO) og jegere gjennom NJFFs gaupesporing, samt tilfeldige observasjoner som meldes inn. Hos villrein telles det individer og antall kalver per simle/ungdyr, dette gjøres for å få oversikt over bestand og kalveandel.

For elg, hjort og villrein benyttes også beitetakseringer og data fra slaktevekter som mål på bestandenes kondisjon og tilstand. Ved beitetakseringer får et innblikk i hvordan beiteforholdene for hjortevilt er, og om det er nok tilgjengelig føde for bestanden. Slaktevekter, da spesielt for kalv gir forvaltere innblikk i bestandens kondisjon. Årsaken til at slaktevekt på kalv benyttes er at kalven kun har levd et halvt år og vekta er derfor avhengig av «nylig» inntrufne faktorer. Dessuten gir kalvevekter også en pekepinn på tilstanden mordyret, store, sunne mordyr bærer oftest frem store kalver.

Rødlista

Bestand og tilstanden for alle norske arter blir vurdert av artsdatabanken i forbindelse med revisjon av rødlista for arter som skjer hvert sjette år. Rødlista er ikke et forvaltningsverktøy, men en uavhengig vurdering av artenes bestand og livsgrunnlag som gjøres etter fastsatte kriterier. Disse kriteriene tar utgangspunkt i tilgjengelig informasjon om artenes bestandsutvikling, antall, utbredelse og fremtidige trusselsfaktorer. Arter hvor vi har dårlig kunnskapsgrunnlag for bestand, eller ser trender i nedgående bestand kan vurderes til rødlisting. Arealendringer er den desidert største påvirkningsfaktoren for truede arter i Norge, høsting utgjør kun 1,2 %.

Jakt på rødlistede viltarter

Arealendringer, tap av leveområde og klima er blant årsakene til at arter havner på rødlista, dette gjelder også for jaktbare arter. Jakt kan fortsatt være et viktig tiltak for å hente data på bestandenes tilstand, og arter med bestandsnedgang kan fortsatt produsere høstbare overskudd. Eksempelvis var lirype tidligere på rødlisten grunnet bestandsnedgang. Jakt ble ikke vurdert som en bestandsbegrensende faktor. Jakta på lirype fortsatte derfor som normalt, med unntak av områder der takseringer viste at det var dårlig kyllingproduksjon og det ikke var rom for høsting gjennom jakt. I dag er rype ikke lenger rødlistet. Dette er derfor et godt eksempel på at kunnskapsbasert forvaltning av vilt fungerer.

Villrein havnet på rødlista grunnet tap av leveområder og forvaltningens preventive tiltak etter at skrantesyke (CWD) ble påvist. Disse tiltakene har gått ut på å ta ut hele bestanden i den delen av villreinområdet der sykdommen først ble påvist, samt minske bukkeandelen kraftig i de øvrige områdene rundt der sykdommen har vært påvist. Dette har blitt gjort for å forsøke å hindre smitte til andre villreinområder. For villreinen er det viktig at det gjennomføres jakt slik at bestanden ikke overbelaster beitet på de leveområdene som er igjen, og at forvaltningen får data på helsetilstand fra felte villrein.  

Hare er en annen jaktbar art som har havnet på rødlista. Det har vært en markant nedgang i antallet felte harer på landsbasis de siste 30 årene, spesielt i Sør-Norge. Fordi man ikke har et veldig godt kunnskapsgrunnlag for hare, er fellingstall som har blitt benyttet som en stor del av datagrunnlag for rødlistingen av hare. Årsaken til nedgangen i fellingstall er sammensatte, men en generell nedgang i aktive harejegere og derfor færre felte harer er antakelig en viktig årsak.