Offentlig viltforvaltning

Forvaltningen av hjortevilt står beskrevet i forskrift om forvaltning av hjortevilt. Med hjortevilt menes i denne sammenheng elg, hjort og rådyr. Forvaltningen av villrein skiller seg fra de øvrige hjorteviltartene og er derfor beskrevet for seg selv på disse sidene.

Kommunen har hovedansvar for forvaltning av elg, hjort og rådyr. Artene forvaltes etter kommunale mål om bestand, beitegrunnlag og konflikter mot trafikk og primærnæringer. Det legges vekt på at kommuner med felles bestand bør samarbeide med å drive en felles forvaltning av hjorteviltbestandene. Kommunene setter forvaltningsmål ut ifra data fra sett elg/hjort, hjorteviltregisteret og beitetakseringer, og tar også høyde for påkjørsler og beiteskader på skog og innmark.

Hjort og elg

Kommunene fastsetter minsteareal for kvotetildeling, gjennom forskrift om minsteareal. Minstearealet er et mål på hvor stort areal som kreves for å få tildelt løyve på ett dyr. Arealet som kreves for tildeling tilpasses etter vilttettheten og forvaltningsmålene for hver kommune. Ofte settes det ulike minsteareal for de ulike hjorteviltartene. Minsteareal kan variere mellom ulike kommuner, og innad i kommunene. Grunneiere og rettighetshavere kan opprette vald og få tildelt fellingsløyve dersom de har tellende areal over minstearealet satt av kommunen. Det er kun tellende areal som benyttes for kvotetildeling, tellende areal er areal med habitater for viltartene. Vanligvis gjelder dette skog og myr under tregrensen, men områder som fjell og dyrka mark kan også inkluderes.

Ofte består valdene av større arealer og flere grunneiere. Små vald og vald uten bestandsplan vil få kvotetildeling med kjønns og aldersspesifikk fordeling av kommunen. Dersom arealet for ett vald er 20 ganger minstearealet (altså minst 20 fellingsløyver), kan valdet lage en bestandsplan hvor de selv bestemmer kjønns og aldersfordeling på løyvene. Dersom valdene er mindre kan to eller flere vald samarbeide med en felles bestandsplan, dette forutsetter også at valdene har tellende areal 20 ganger større enn minstearealet. Bestandsplanen må være i tråd med kommunens målsetting og godkjennes av kommunen. Grunneier/rettighetshaver kan komme med ytterligere begrensninger i jakttid og kvoter innenfor rammeverket satt av vald og kommunen. I tillegg kan det være avtaler eller bestemmelser innad i jaktlagene som setter ytterligere begrensninger for de aktuelle områdene.

Fri kalv

Kommuner kan søke miljødirektoratet om kvotefri jakt på hjortekalver. I de kommunene hvor det åpnes for fri jakt på hjortekalv er det kommunen som tildeler dette til valdene. Fri kalv kommer i tillegg til normal kvote, og kan kun tildeles vald som allerede har kvote.  Kommunen står fritt til å utforme tillatelsen og vurdere hvilke vald som kan få kvotefri jakt på kalver.

Rådyr

For rådyr tildeler kommunen fellingsløyver til vald over minsteareal. Likt som for elg og hjort tildeles antallet dyr etter tellende areal i hvert vald. Det gis derimot ingen videre kjønns- eller aldersspesifisering av løyve fra kommunen. Vald som er 20 ganger større enn minstearealet for tildeling kan søke kommunen om kvotefri jakt dersom det foreligger en bestandsplan hvor avskytning spesifiseres. For å motivere til samarbeid i forvaltning av rådyr over større område er ofte minstearealet for tildeling av løyve lavere enn minstearealet for å opprette vald. På denne måten må grunneiere samarbeide for å få areal nok til å opprette vald.

Villreinforvaltningen skiller seg fra forvaltningen av andre hjortevilt ved at det er regionale villreinnemder, og ikke kommunen som utvikler forvaltningsplaner og forvaltningsmål. Det er ti regionale villreinnemder som tar for seg de 24 villreinområdene i Norge. Hver villreinnemd består av folkevalgte fra kommuner som ligger innenfor villreinområdene og er oppnevnt av miljødirektoratet. Rettighetshavere kan opprette vald dersom de oppfyller kravene til minsteareal. Vald og rettighetshavere innenfor ett villreinområde er organisert i villreinutvalg, utvalget er ansvarlig for å holde oppsyn med jaktutøvelsen og tellinger. Villreinutvalget skal også utforme en bestandsplan med kvoteforslag for villreinområdet. Bestandsplanen kan godkjennes av villreinnemda, dersom den er i tråd med deres forvaltningsmål. Villreinnemdene fordeler så kvote til rettighetshavere med eiendom innenfor villreinområdet etter minsteareal. Hva som regnes som tellende areal vil variere mellom de ulike villreinområdene og villreinens habitatbruk.

Fylkeskommunene har ansvaret for den overordnende forvaltningen av villreinområdene og arealforvaltningen. Da lager langsiktige planer med mål om å ivareta bestandene og deres leveområder. I villreinregioner som er delt mellom ulike fylker blir en fylkeskommune valgt til å ha hovedansvaret.

Det har blitt utviklet en kvalitetsnorm som klassifiserer villreinområdene etter god, middels og dårlig tilstand etter faste kriterier. Bestandene vurderes etter bla slaktevekt hos kalv, andel simler med kalv, kjønnsbalanse, sykdomsforhold, beiteforhold og funksjonelle leve- og trekkområder.  Det er mål om at alle villreinområder skal oppnå minst middels tilstand.  

Forvaltningen av småviltarter er stort sett styrt av grunneier. Rettighetshaver bestemmer innenfor rammeverket satt i lovgivning og står fritt til å sette ytterligere restriksjoner. Slike restriksjoner kan være fredning av enkeltarter, eller innskrenkninger i jakttid. På hav og sjø er det fri jakt, der er forvaltningen kun styrt av forskrift om jakttid.

Enkelte småviltarter som grågås og kortnebbgås forvaltes i henhold til internasjonale avtaler og bestandsmål. Dette er arter som historisk sett har vært utfordrende å forvalte, ettersom de har sesongvarierende trekk på tvers av landegrenser og har gitt store beiteskader på dyrka mark. Det er derfor hensiktsmessig å ha en helhetlig forvaltning av bestandene i alle berørte land.  

Forvaltning av bever skjer etter egen forskrift om forvaltning av bever. Kommunene kan åpne for beverjakt dersom de vurderer at bestanden produserer et høstbart overskudd. Det legges vekt på at jaktuttaket skal tilpasses til beverbestanden og fordeles etter vassdrag, og prioritere områder hvor bever gjør skade. Det er rettighetshavers ansvar å dokumentere forekomster av bever ovenfor kommunen som tildeler kvote ut ifra dokumenterte beverrevirer. Det kan også søkes om kvotefri jakt på bever dersom kommunen vurderer at bestandssituasjonen tillater det.

Forvaltning av store rovdyr skjer etter forskrift om forvaltning av store rovdyr. Det er klima og miljødepartementet har det overordnede ansvaret for rovviltforvaltningen. Norge er delt inn i åtte regionale rovviltregioner som hver for seg har bestandsmål for antallet ynglinger av de ulike rovviltartene. Miljødirektoratet ved SNO har ansvaret for den nasjonale bestandsovervåkningen og dokumentasjon av ynglinger.

Regionalt i de ulike rovviltregionene er det rovviltnemdene som har ansvar for at bestandsmålene oppnås. Generelt sett kan de regionale rovviltnemdene åpne for lisensjakt dersom bestandsmålene er nådd, og uttaket vil ha en skadeforebyggende effekt. Det finnes likevel enkelte unntak. Jakt på gaupe er regulert som ordinær jakt, og det kreves derfor ikke at uttaket vil ha skadeforebyggende effekt dersom regionalt bestandsmål er nådd. Rovviltnemda kan også åpne for jakt på bjørn, dersom det nasjonalt er registrert ti ynglinger foregående år og det regionale målet er nådd.

For ulv og bjørn er det antallet registrerte ynglinger forrige år som bestemmer om regionale rovviltnemder kan overta forvaltningsmyndighet. For gaupe og jerv tas det utgangspunkt i gjennomsnittlig antall ynglinger de tre siste år. Regioner uten mål om ynglinger kan sette kvote for bjørn, ulv og jerv, eller kvotefri jakt på gaupe. Dersom det blir åpnet for lisens eller kvotejakt er det grunneier som har jaktretten, grunneier bestemmer selv om det skal åpnes for jakt på rovvilt på sin eiendom og eventuelle begrensninger i jakten.

Skademotivert felling av store rovdyr kan iverksettes av statsforvalter dersom det har skjedd eller er stor sannsynlighet for at ett rovviltindivid utgjør en trussel mot husdyr eller folk. Skadefellingstillatelse skal være rettet mot bestemte individ og være begrenset i tid og innenfor det område hvor det er påvist skade. Skadefelling kan kun utføres av kommunale skadefellingslag som er oppnevnt av hver enkelt kommune. Ettersom skadefelling ikke er ordinær jakt, kan det gis dispensasjon til å benytte virkemidler som ikke er tillat ved ordinær jakt. Grunneiers rett til jakt gjelder heller ikke ved skadefelling, skadefelling kan derfor foregå uten tillatelse fra grunneier. Rovvilt felt under skadefelling regnes som statens eiendom. I tillegg kommer statlige skademotiverte uttak av store rovdyr som utføres av SNO på oppdrag fra miljødirektoratet.

Kystsel forvaltes ulikt fra andre viltarter, og er jakten er juridisk sett regulert som fiske. Det er Fiskeridirektoratet som har forvaltningsansvar for kystsel, og forvaltningen skjer etter forskrift om regulering av sel på Norskekysten. Kvotene settes av Fiskeridirektoratet, og blir basert på minimumstellinger gjort av havforskningsinstituttet. Havforskningsinstituttet utfører årlige tellinger langs Norskekysten, tellingene gjøres fra fly og drone på kjente hårfellingsplasser hvor selene samles. Hver lokalitet telles tre ganger i løpet av hårfellingsperioden. Fiskeridirektoratet fordeler kvote til de ulike fylkeskommunene, som igjen har ansvar for å tildele jakttillatelser, registrere felte dyr og kvote.