Viltfremmende tiltak

Eksempelvis har utsetting av vilt som hare har tidligere blitt gjort som et tiltak for å kompensere for lav harebestand. Det viser seg derimot at utsetting ikke gir noen langvarig bedring for bestandene. Lave bestander av naturlig tilhørende arter er ofte symptomer for mer grunnleggende problem i artenes habitat, og en løser ikke dette ved å sette ut vilt. Dersom forholdene hadde ligget til rette for en høy harebestand ville det ikke vært nødvendig med utsetting. En bør derfor undersøke årsakene til lokal bestandsnedgang i stedet for å forsøke å behandle «symptomene».

Habitatforbedrende tiltak er tiltak som legger til rette for vilt ved å sikre gode leveområder. Ofte kan dette være nødvendig i områder med sterk menneskelig påvirkning, som utbygging eller intensivt skogbruk. De habitatforbedrende tiltakene kan være restaurering av ødelagt natur eller tiltak som bedrer beiter eller hekkeplasser.

Eksempelvis kan en øke lokale bestander av andefugler ved å legge til rette for hekkinger. Dette kan gjøres ved å bygge rugeholker som er attraktive for andefugler. Disse rugeholkene kan plasseres slik at rovdyr ikke kommer til, og dermed øke bestand og sikre rekruttering. En kan også restaurere eller anlegge tjern og våtmark for å gjøre områder mer attraktive for andefugler og annet vilt som trives i våtmark.

Andre typer habitatforbedrende tiltak kan være å tynne tette skogbestand slik at mer sollys når bakken, dette fører til at en får en rikere flora, mer blåbærlyng og dermed bedre beiter for ulike viltarter i skog. Å bevare sumpskog, kantsoner og myrdrag er viktige tiltak for skogsfugl. Myr og fuktig skog er viktige beite og oppvekstområder for skogsfugl, og grøfting av skogsmark kan ha negativ påvirkning. Det er også hensiktsmessig å ha treslagsvariasjon i skogen, spesielt rogn, selje og osp kan være viktig for å sikre vinterbeite for hjortevilt. Samtidig vil mer variert skog, både i alder og artssammensetning gi større lokale variasjoner i leveområder, og gi viltet skjul og føde innenfor samme område.

Foring av hjortevilt har lenge vært et utbredt viltstelltiltak. Etter at skrantesyken ble påvist hos villrein i 2018, har foring av hjortevilt vært forbudt. En kan allikevel få dispensasjon av mattilsynet for støtteforing under harde vintre, eller som tiltak for å holde vilt borte fra trafikkerte veier.

Foring av vilt er et omdiskutert tiltak, selv om en kan øke vinteroverlevelsen til hjortevilt, kan en også spre sykdommer. Svake dyr vil ofte være de første til å besøke en foringsplass, og det er sannsynlighet for sykdomsspredning. En bør derfor vurdere nødvendigheten av vinterforing. Er det overtette bestander eller i områder med tidligere utbrudd av sykdommer som diare kan foring gjøre situasjonen verre. Dessuten er det ikke nødvendigvis heldig for en bestand at svake dyr overlever vinteren grunnet støtteforing. Selv om det kan virke brutalt er harde vintre er en naturlig bestandsregulering.

Dersom en har fått dispensasjon til vinterforing bør en ta visse forhåndsregler. Det aller viktigste er å ikke fore i nærheten av trafikkerte veger. Foringsplasser bør anlegges slik at de holder dyr vekk fra trafikk, og ikke trekker dyr over veger. En bør tenke på terrengets utforming i forhold til trafikksikkerhet og dyrenes vandringsruter. Dersom en eksempelvis har en dal med en vei i bunnen bør en legge foringen oppe i en av dalsidene. På denne måten slipper dyra å krysse vegen mellom foringsplass og dagleie. Foringsplassene bør legges et sted hvor dyrene har skjul i nærheten, og kan oppholde seg uten å bli unødvendig forstyrret. Gjerne et stykke unna turstier, skiløper og andre steder hvor det ofte går folk.

 Av smittevernhensyn bør en unngå å lage en stor foringsplass som samler mange dyr, og heller ha flere mindre foringsplasser spredt. Dette gjør at færre dyr har kontakt med hverandre på foringsplassene. Dessuten så minsker det konkurransen mellom dyrene på foringsplassene.

Viltåker er et annet tiltak som kan gjøres uten dispensasjon fra mattilsynet. En viltåker kan anlegges på jordstykker som tidligere har vært dyrket mark, kantsoner mellom dyrket mark og skog, eller gamle beiter. Det finnes ferdige frøblandinger en får kjøpt som kan sås etter å ha pløyd eller frest opp jorda. Eventuelt kan man rydde gamle jordstykker med beitepusser og gjødsle for å få frem gunstige beiteplanter. Dersom man ønsker å legge til rette for vinterbeite for elg og hjort i områder med snørike vintre kan man plante rogn, osp eller selje. Når trærne er høye nok til at er over snøen kan de kappes slik at det kommer nye skudd over snødekket. På denne måten får en mere attraktivt beite ut av hvert tre som er tilgjengelig hele vinteren.

Ved vinterforing av rådyr bør en bruke fôr med relativt høyt væske og energiinnhold. Rådyr beite først og fremst lettfordøyelig og energirikt føde, en bør derfor unngå å fore med eksempelvis grovt høy eller halm. Grønnsaker som gulrot, potet og kål er det beste, gjerne i kombinasjon med ensilert gress, kraftfor, korn, kornavrens eller mais. Dersom det er dårlig tilgang på åpent vann er grønnsaker det mest hensiktsmessige å fore med, ettersom de har høyt veskeinnhold. Det er viktig å fortsette foringen etter snøen smelter, gjerne frem til det begynner å spire. Senvinter og vår er ofte den vanskeligste tiden for rådyrene. Når snøen smelter bør en bruke tørt fôr som kornavrens, ettersom dette holder seg bedre enn grønnsaker og ikke mugner i varmere temperaturer.

Hjort og elg er ikke like avhengige av energirikt føde som rådyr, og kan spise snø for å dekke væskebehovet. De kan derfor fores med høy eller ensilert gress alene.  

Det har lenge blitt drevet omfattende jakt på smårovvilt som et tiltak for å øke bestandene av småvilt. Flere forskningsprosjekter har vist at smårovvilt røver en høy andel hønsefuglreir, spesielt rev og mår står for en stor andel av predasjon på reir. Effektene av uttak av smårovvilt har derimot vært vanskelig å påvise. Årsakene til dette er antakelig sammensatte. Det er få organiserte prosjekter som har forgått over store områder i lang tid, og andre faktorer som klima, vær og tilfeldige hendelser har også påvirket småviltbestandene parallelt med økt beskatning av smårovvilt. En annen viktig årsak til at resultatene ikke har gitt entydige svar er at smårovvilt, og da spesielt rødrev raskt tar i bruk ledige områder. Det kommer fort nye individer inn i områder hvor de jaktes hardt.

Et større forskningsprosjekt, i samarbeid med det lokale «Jakt i Lierne»-prosjektet ble gjennomført i Lierne kommune i tidligere Nord-Trøndelag fra 2014 til 2019. Dette prosjektet gikk ut på å øke jakttrykket på smårovvilt, fjerne alternative næringskilder for smårovvilt som slakteavfall. Samtidig ble bestandene av hønsefugl, rev og mår overvåket for å se om tiltakene ga effekt. Bestandene av rev og mår ble overvåket ved sportellinger på vinterstid, og hønsefuglbestandene ved takseringer og fellingstall. Resultatene viste at bestandene av rev og mår gikk ned, og at bestandene av hønsefugl hadde en svak økning sammenliknet med takseringer i nabokommuner innenfor samme tidsperiode.

Erfaringene fra Jakt i Lierne prosjektet viser at det behøves en svært omfattende jakt på smårovvilt over store områder for å desimere bestandene av smårovvilt, og samtidig få en svak økning i bestandene av hønsefugl. Den svake økningen i hønsefuglbestandene tiltros for høy jaktinnsasts på smårovvilt viser at det det er vanskelig å øke bestandene av hønsefugl kun ved jakt på smårovvilt. Det er også usikkert om jakt på smårovvilt, fjerning av alternative næringskilder som slakteavfall eller kombinasjonen av dette som gir størst effekt på bestandene av smårovvilt. Antakelig må årsakene til nedgangen i hønsefuglbestandene sees i en større sammenheng, hvor kombinasjonen av klima, arealendringer, fravær av smågnagerår og en høyere bestand av smårovvilt sammen gir negativ effekt.

Organiserte uttak av mink på hekkelokaliteter langs kysten har vist seg å ha positiv effekt på hekkesuksessen hos sjøfugl. Effekten er derimot kortvarig ettersom det raskt kommer inn nye mink og tar i bruk de ledige områdene. Dette viser også at jakt på smårovvilt må gjøres kontinuerlig i relativt stor skala for å ha effekt på bestandene av byttedyr.

De første ukene etter fødsel gjemmer rådyrgeita kjeene i høyt gress. Kjeenes forsvarsteknikk er å ligge helt i ro, for å ikke røpe seg for rovdyr. Denne teknikken fungerer bra for å skjule seg fra rev, men svært dårlig når gresset de ligger i skal slås. Dette fører til at de relativt ofte blir slått i hjel av slåmaskin når gresset høstes. Dette er uheldig ikke bare for rådyrkjeene som slås i hjel, men også for bonden. Rådyrkjee i rundballer eller silo kan gi uønsket bakterieflora i graset, og i verstefall forgifte og ta livet av buskap som spiser det.

Det finnes flere metoder for å sikre seg mot rådyrkjee før førsteslåtten. En kan henge opp «fugleskremsler», ellet tøystykker dynket i deodorantspray eller annen menneskelig lukt rundt på jordet et døgn før slått. Dette kan gjøre geita usikker, og få henne til å flytte kjeene. En annen metode er lete igjennom jordet med drone utstyrt med varmesøkende kamera like før slåtten, for så å fjerne rådyrkjeene. Dersom du ofte opplever at rådyrkjee ryker med i førsteslåtten, ta kontakt med ditt lokale landbrukskontor og undersøk om kommunen har varmesøkende drone.