Lovverk
Det er en rekke lover og forskrifter som i større elle mindre grad omhandler forvaltning av viltet og viltets leveområder, og som setter rammer for forvaltning og høsting av våre viltarter.
Viltloven er en fullmaktslov som har som formål at viltet og viltets leveområder skal forvaltes på en bærekraftig og langsiktig måte.
Loven gir en oversikt over viltforvaltningens organer, og den inneholder et forbud mot å holde vilt i fangenskap. Alt vilt er i utgangspunktet fredet, men loven har hjemler for å åpne for jakt og fastsette jakttider og ulike bestemmelser knyttet til jakt. At alt vilt er fredet, men at det kan åpnes for jakt på arter som tåler høsting, kalles ofte speilvendingsprinsippet.
Loven har et eget kapittel om jakt på hjortevilt og bever med en rekke hjemler til å regulere detaljer i forskrift.
Viltloven har en egen bestemmelse med krav om human jakt og fangst. Videre inneholder loven blant annet bestemmelser om bruk av våpen, forbud mot kunstiglys med noen unntak, bestemmelser om ettersøk, bestemmelser om bruk av motordrevne fremkomstmidler og bruk av hund, samt en rekke hjemler til å fastsette forskrifter for mer detaljregulering.
Videre inneholder loven en rekke bestemmelser knyttet til retten til jakt og fangst.
Viltloven er nå under revisjon.
Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (utøvelsesforskriften)
Her har man samlet en rekke bestemmelser som omhandler forhold knyttet til utøvelse av jakt, felling og fangst, som bestemmelser om ettersøk og ettersøkshund, om storviltprøve, om aldersgrenser og om feller og fangst.
Viltforskriften
Denne forskriften inneholder blant annet bestemmelser om skadefelling og annet uttak av vilt, om hold av vilt i fangenskap, utsetting av vilt, og ivaretakelse av dødt vilt.
Forskrift om forvaltning av hjortevilt
Forskriften skal blant annet ivareta en lokal og bærekraftig forvaltning av hjorteviltet som grunnlag for å høste av bestandene
Forskriften har bestemmelser om oppgaver for kommunen, valdene og jaktrettshaver, samt egne bestemmelser for oppgaver og ansvar for villreinnemndene.
Rovviltforskriften (se også under naturmangfoldloven)
Forskriften skal sikre en bærekraftig forvaltning av de fire store rovdyrene samt kongeørn. Den tar utgangspunkt i den todelte målsettingen om å ivareta hensynet til rovdyrene samtidig som man skal ivareta hensynet til beitedyr og andre samfunnsinteresser. Forskriften tar også utgangspunkt i en geografisk differensiert forvaltning.
Forskriften inneholder blant annet bestemmelser om bestandsmål og regional fordeling av disse, om rovviltregioner og ansvar og myndighet for de regionale rovviltnemndene, om lisensfelling og kvotejakt og om skadefelling og ettersøk.
Loven setter rammer for bærekraftig bruk og vern av naturgrunnlaget. Den inneholder blant annet bestemmelser om kunnskapsgrunnlag, bruk av føre var-prinsippet og vurdering av samlet belastning som grunnlag for offentlige beslutninger som angår naturgrunnlaget.
Bestemmelsene om høsting av viltarter mm som tidligere lå i viltloven, ligger nå i naturmangfoldloven og er bygd ut. Dette gjelder både grunnlag og vilkår for å høste av jaktbare arter (§ 16) og for å fatte vedtak om lisensfelling og kvotejakt av store rovdyr (§ 18).
Loven har bestemmelser om fremmede arter, om områdevern, utvalgte naturtyper mm.
Rovviltforskriften er hjemlet både i viltloven og i naturmangfoldloven.
Kvalitetsnormen for villrein skal bidra til at villreinen og villreinens leveområder forvaltes slik at vi overholder våre internasjonale forpliktelser om å ta vare på villreinen og at vi skal nå våre nasjonale mål om å ivareta levedyktige bestander i våre 24 villreinområder.
Kvalitetsnormen skal fastsette grenseverdier for villreinen i de enkelte villreinområdene enten som god, middels eller dårlig kvalitet ut fra delnormene bestandsforhold, lavbeiter og leveområder og menneskelig påvirkning. Oppnås god eller middels kvalitet, er villreinområdet godkjent. For å kunne fastslå status for villreinområdene gjennomføres det klassifisering og påvirkningsanalyser for villreinområdene. Det er oppnevnt en egen ekspertgruppe som gjennomfører disse analysene og framlegger klassifiseringsrapportene.
Hvordan vi forvalter arealene i utmark har stor betydning for viltet og viltets leveområder. Plan- og bygningsloven legger rammene for kommunenes arealplanlegging og forvaltning og prioritering av disse. Kommunene er den primære arealforvalteren selv om det også skjer planlegging på regionalt og i noen tilfeller på statlig nivå.
Loven skal sikre dyrevelferd for blant annet viltartene. Den slår fast at dyr har en egenverdi og skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Dette gjelder også for viltartene. Viltlovens bestemmelser om human jakt er ment å skulle ivareta disse hensynene ved utøvelse av jakt og fangst.
En del av formålet med denne loven er å fremme god dyrehelse.
Det er med hjemmel i denne loven at myndighetene eksempelvis har fastsatt forskrift for områdene der det er påvist skrantesyke (Forskrift om soner ved påvisning av Chronic Wasting Disease (CWD-sone)) og forskrift om tiltak for å begrense spredning av skrantesyke (Forskrift om tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD)).
Sistnevnte forskrift har blant annet bestemmelser om forbud mot bruk av slikkestein og foring av hjortevilt. Den inneholder også bestemmelser som for mulighet for nødforing av hjortevilt ved store snømengder eller tilsvarende, og for planmessige foring i en begrenset periode av for å holde hjorteviltet borte fra veien ut fra trafikksikkerhetshensyn.
Dersom villreinområdene ikke oppnår fastsatt kvalitetsnorm, bør det utarbeides tiltaksplaner som angir hvordan kvalitetsnormen kan oppnås.