Areal

Menneskelig aktivitet og utbygging legger direkte beslag på leveområder, beiter, eller skaper vandringsbarrierer for trekkende vilt. Arealendringer kan også gi sekundære effekter, som indirekte påvirker viltet uten at det blir bygget i leveområder. Dette kan eksempelvis være økt ferdsel etter utbygging av hytter og veger, forsøpling eller avrenning.

Ulike arter påvirkes i ulik grad av arealendringer. Spesielt for villreinen har arealendringer store negative konsekvenser. Villrein er svært skye dyr, som i liten grad trives i områder med menneskelig aktivitet. Villreinens leveområder var tidligere sammenhengende i hele Sør-Norge, fra Sirdal i sør til Forollhogna i nord. I dag forvaltes villreinbestandene i 24 områder adskilt av veger og annen infrastruktur, utbygging i dalbunnene og hyttefelt. Omfattende infrastrukturtiltak i form av vei og jernbane har medført fragmentering av viktige beiteområder og trekkruter også for elg blant annet på Østlandet. Dette vil trolig få negative konsekvenser på sikt.

Det finnes også viltarter som drar nytte av menneskelige arealendringer. Rådyr trives godt i kulturlandskapet og lar seg i liten grad påvirke av relativt store menneskelige inngrep. Uten vinterbrøytede veger og beitetilgang på jordbruksarealer og hogstflater, ville utbredelsen og bestandene av rådyr antakelig vært langt mindre enn i dag. Generalister som rødrev og grevling lever også ofte i sterkt menneskepåvirkete områder.

I Norge er det nærmere en halv million fritidsboliger. De fleste av disse er plassert i utmark, i eller i nærhet til fjellområder eller langs kysten. Fritidsboligene i seg selv legger ikke beslag på store områder nasjonalt sett, men utbygging av veier fram til hyttene, legging av strøm og vann og medfølgende infrastruktur blir i sum store inngrep. Større hyttefelt kombineres ofte med tilrettelagte aktivitetstilbud som alpinanlegg, skitraseer og liknende. Dette medfører arealendringer over betydelig større områder enn arealbeslaget fra selve hyttene. NJFF er opptatt av at hyttebygging må skje på en annen måte i framtiden slik at man unngår de store arealbeslagene som har skjedd de siste tiårene. Tilretteleggingstiltak for hytteeiere og andre må også ta hensyn til viltets leveområder.

Flere viltarter unngår å oppholde seg i utbygde områder med høy menneskelig aktivitet. Dette gjelder spesielt for en del skog- og fjellevende arter. For disse artene vil hytteområder og den medfølgende infrastrukturen legge beslag på leve- og trekkområder. Hvilken effekt utbygging og ferdsel har vil variere mellom de ulike viltartene. På generelt grunnlag kan en si at de fjellevende artene blir påvirket i størst grad, ettersom det er vanskeligere for viltet å skjule seg i åpne fjellandskap. Dessuten er næringstilgangen i fjellet er relativt lav, og viltets områdebruk er derfor større. Det er ikke nødvendigvis slik at viltet skyr unna spredt hyttebebyggelse og enkelte småveier i fjellet, men i kombinasjon med økt menneskelig aktivitet vil dette kunne gi en negativ effekt. Spesielt dersom ferdselen skjer i viktige områder for viltet og til tider på året da viltet er spesielt sårbart, eksempelvis på ettervinteren og i yngletiden.

I utbygde fjellområder ser man også en økning i bestandene av små generalist predatorer som rødrev, kråkefugl og grevling. Disse artene er svært tilpasningsdyktige og lever blant annet av avfall fra fritidsboliger. Dette gir en ekstra negativ effekt for flere fjellevende arter, som blir utsatt for økt predasjon i tillegg til tap av leveområder.

De siste 50 årene har utbyggingen av veger og infrastruktur økt betraktelig i Norge. Dette har hatt store positive effekter for samfunnet, men byr også på flere utfordringer for natur og vilt. Store motorveger med flere felt virker som barrierer for vilt, spesielt når de kombineres med viltgjerder. Mindre veger som små offentlige veger og skogsbilveger har liten barriere effekt for de fleste viltarter, med unntak av villrein.

Større motorveger og jernbane bygges gjerne med viltgjerder for å hindre påkjørsler av vilt. Viltgjerder er et bra tiltak, både samfunnsmessig og for viltets egen del, men de er samtidig vandringsbarrierer for vilt og fører til fragmentering av viltbestander. Det bygges derfor over- og underganger til vilt, for å minimere barriereeffekten. Funksjonaliteten til disse viltpassasjene varierer mellom ulike typene og viltarter. Generelt sett er større overganger, og aller helst at vegen går i tunell det mest hensiktsmessige for viltets del. Viltpassasjer bør legges der det er naturlige trekkpassasjer for vilt, og bør ha en naturlig utforming.

Ferdsel i utmark er betegnelsen for all menneskelig aktivitet utenfor utbygde områder. Allemannsretten sikrer alle rett til å kunne ferdes fritt til fots i utmark i hele Norge, uten å måtte ha tillatelse fra grunneier. Retten står sterkt i Norge, og er selve grunnlaget for det norske friluftslivet. Det er få unntak fra allemannsretten, og de unntakene som eksisterer er midlertidige ferdselsrestriksjoner i verneområder med svært høye naturmangfoldverdier, og hvor ferdsel utgjør en trussel for verneformålet. Dette gjelder eksempelvis for hekkeplasser i fuglereservater innenfor hekkeperioden, eller forekomster av sjeldne planter innenfor populære turområder.

Høy menneskelig ferdsel på konsentrerte områder kan ha uheldige effekter på vilt. Samtidig bidrar kanalisering og tilrettelegging til at ferdsel kan legges til mindre sårbare områder for viltet. Forskning viser at flere viltarter unngår områder med høy ferdsel, eller begrenser bruken av slike områder i perioder med høy ferdsel. Dette gjelder spesielt for villrein, og det er gjort flere studier med GPS-merket rein i sammenheng med populære turstier på Hardangervidda, Snøhetta og i Rondane som underbygger dette. Villreinens naturlige trekk blir avskåret av turiststier og de unngår i stor grad å oppholde seg i slike områder. Ferdsel i kjerneområdene er ifølge disse studiene den faktoren som i størst grad påvirker villreinens arealbruk.

I noen tilfeller kan være derfor nødvendig å utføre tiltak som minsker ferdselstrykket i utsatte områder. Slike tiltak kan være omlegging av turstier og løyper, kanalisering av ferdsel eller flytting av åpne hytter. Dette vil føre til at hovedtyngden av ferdselen vil kunne styres vekk fra utsatte områder. I noen helt konkrete tilfeller kan også ferdselsrestriksjoner vurderes. Ferdselsrestriskjoner bør kunne vurderes i sårbare perioder innenfor avgrensede områder, der andre tiltak som informasjon, kanalisering av ferdsel og annen tilrettelegging ikke har gitt nødvendig effekt.