Mennesket og viltet

Mennesker og vilt deler leveområder i hele Norge. Dette gjør at vi påvirker viltet, og viltet påvirker oss. Mennesker påvirker viltet i mye større grad enn hva viltet påvirker oss. Vi endrer viltets levevilkår ved å gjøre endringer på arealer, utslipp, overhøsting, forflytning av arter og spredning av sykdommer via husdyr. Menneskelig påvirkning på vilt og omgivelsene har i stor grad formet naturen og artssammensetningene vi har i dag.

Publisert: 04. november 2024 kl. 11.39

Sist oppdatert: 12. november 2024 kl. 14.47

TEKST

NJFF

Globalt sett har menneskelig aktivitet gjennom tidene utryddet en rekke viltarter. I Skandinavia har vi heldigvis relativt intakte leveområder og økosystemer, selv om vi også her har flere eksempler på at vår påvirkning av naturområder har medført betydelige utfordringer for viltet. Dagens forvaltning av vilt forsøker å sikre en sameksistens mellom vilt og mennesker ved kunnskapsbasert forvaltning. Overhøsting er noe som hører fortiden til. Dagens største utfordringer for viltet er endringer i leveområder og klima.

Det finnes også eksempler på «vilt-menneske-interaksjoner som er uheldige for enkeltmennesker eller samfunnet for øvrig. Vilt kan ha levesett som kan skape konflikter mellom menneske og vilt. For mange av konfliktene vi ser mellom viltarter og mennesker, ligger det økonomisk motiv bak. Det kan være beiteskader fra elg og hjort på produksjonsskog, beiteskader på innmark eller rovvilt som tar husdyr og hunder. Det kan også være konflikter rundt sikkerhet, som påkjørsel av hjortevilt.

Det kan også være uenighet om hva som er rett praksis for å løse vilt-menneske konflikter . Skal mennesker tilpasse seg situasjonen og gjøre preventive tiltak som å gjerde inn dyrket mark, eller skal de godta at skogen blir beitet. Eller skal en ta ut «problemindivider» og forvalte viltbestandene slik at de ikke skaper konflikter? Hva som er den beste løsningen er antakelig situasjonsbetinget, og hvert enkelt tilfelle vil ha flere mulige løsninger. Preventive og skadeforebyggende tiltak er ofte dyrere og vanskeligere å gjennomføre sammenliknet med skadefelling eller generelt økt avskytning. Likevel bør preventive tiltak forsøkes. Skadefelling gir kun en midlertidige løsninger på problemet, og dyrene kan ikke lastes for at deres levesett skaper konflikter.

I mange tilfeller må jegere dele sitt bytte og jaktområder med rovdyr. Dette kan by på forvaltningsmessige utfordringer. Predasjon er en naturlig bestandsregulering av byttedyr, og det høstbare overskuddet vi jegere høster av må derfor sees i sammenheng med predasjon, så vel som annen dødelighet.

Elg utgjør rundt 95 % av dietten til ulv i Skandinavia. I snitt tar et ulevpar eller en ulveflokk 100 elg pr år.Jegere må derfor tilpasser uttaket av elg i områder med fast tilhold av ulv. Forvaltningen av elg i slike områder skiller seg fra områder uten ulverevir. Jaktuttaket senkes og rettes først og fremst mot kalv og hanndyr. Slike tilpassinger er nødvendig for å beholde en stabil elgstamme der jegere og store rovdyr deler byttet.

Det er mulig å gjøre uttak av små-rovvilt for å minske predasjon. Det har blitt gjort flere forsøk på å redusere bestanden av bl.a. rødrev for å fremme annet vilt, men resultatene fra forsøkene er ikke entydige. Effektene av uttak er ofte kortvarige, og vanskelig å påvise ettersom rev og andre rovdyr har stor vandringskapasitet. Selv ved høye uttak lokalt vil nye individer raskt komme inn og ta i bruk ledige leveområder. For å ha påviselig effekt bør uttakene antakelig gjøres intensivt over svært store områder.

Intensiv fangst av mink på hekkelokaliteter for sjøfugl har vist seg å bedre hekkesuksess, men det krever kontinuerlig høy innsats.