Vilt og skogbruk

I Norge og Skandinavia har det blitt drevet et intensivt skogbruk i lengre tid. Det kommersielle skogbruket starter allerede på 1300-tallet med eksport av tømmer til det europeiske markedet. Etter hvert som etterspørselen etter både tømmer og trevirke til celluloseproduksjon økte ut over 1800- tallet, økte også intensiteten i skogbruket. På denne tiden var det dimensjonskrav, hvor kun trær over en viss diameter kunne hugges. Dimensjonskravene ble satt lavere og lavere etter hvert som skogene ble hogd ut, og det ble ikke gjort tiltak for å få frem igjen ny skog.

 På 1950-tallet gikk man over til flatehogst og bestandsskogbruk. Denne metoden å drive skogen ga høyere tømmerproduksjon og var mer lønnsom. Samtidig kom hogstmaskiner som effektiviserte skogbruket ytterligere. Bestandsskogbruket går ut på at skogen deles inn i ulike «bestand», også kalt skjøtselsenheter. Når ett bestand er hogstmodent flatehogges hele bestandet, og nye trær blir plantet på hogstflata. Det gjennomføres så skjøtselstiltak som ungskogpleie, tynning og gjødsling for å fremheve ønskede treslag, og for å bedre vekstforholdene. Fra et bestand plantes til det hugges igjen kalles ett «omløp», omløpstiden varierer med lokale miljø forhold og treslag. Bestandsskogbruket gir skog hvor alle trærne i ett bestand er av samme alder, og art.  

Skogbruk og flatehogst utgjør store areal og naturinngrep, som i liten grad er regulert av nasjonale lover. Skogbruksselskapene og samvirkene regulerer stort sett egen drift gjennom blant annet miljøsertifiseringsordninger som PEFC skogstandard. Her settes det retningslinjer for drift og skjøtsel av skog som skal omsettes kommersielt. Selv om skogbruket og flatehogst ofte blir fremstilt som værstinger innen areal og naturinngrep er det ei viktig næring, som også har enkelte viltfremmende effekter, spesielt for hjorteviltet.

Flatehogst blir ofte trukket frem som en av hovedårsakene til de høye hjorteviltbestandene vi har i dag. Hogstflater gir i tidlige faser gode vekstvilkår for gress, starr, urter og lauvtrær og gir derfor bra sommerbeite for hjortevilt. Forskning har vist at orrfugl foretrekker tette plantefelt med ung barskog som dagområder, ettersom dette byr på skjul for rovdyr. Samtidig trekkes det frem at dagens skogbruk er blant truslene mot naturmangfold og har negativ påvirkning for vilt. De neste avsnittene skal gå mer i dybden på hvilke utfordringer viltet står ovenfor ved intensivt skogbruk, og hvilke tiltak som kan gjøres for å drive skogen med hensyn til viltet.

Utfordringer

Skogbruket i Norge fokuserer i hovedsak kun på to treslag: gran og furu. Dette er treslag med høy verdi som sagtømmer og massevirke, og relativt kort omløpstid (60-120år). Omløpstiden er tiden som går fra bestandet er plantet, til skogen er hogstmoden igjen. Ved å favorisere og aktivt drive frem kun ett treslag per bestand vil en få en unaturlig artssammensetning i skogene. Spesielt har gran blitt planet på steder som naturlig ville blitt dominert av andre treslag, som lauvtrær og furu. Resultatet av dette er at det i dag står granskog på plasser hvor gran ikke nødvendigvis ville vært naturlig, eller som naturlig ville hatt høyere innslag av andre treslag.

De færreste viltartene er tilpasset å leve kun av bartrær, selv om furunåler og skudd utgjør vinterføde for storfugl og elg, foretrekker de ofte annet føde om det er tilgjengelig. Selv om hogstflater er viktige beiter for elg om sommeren, har bestand med tett granforyngelse har tilnærmet null verdi som vinterbeite.

For viltets del er skog med flere treslag og variasjoner i skogtyper viktige. Variasjoner i treslag gir beite og opphold for flere arter, og sesongvariasjon i beite. Bestander med blandingsskog eller lauvskog har ikke vært ønskelig fra skogbrukets side, ettersom tømmer fra lauvtrær ikke gir like høy avkastning som bartrær. Under skjøtsel av ungskog blir derfor lauvtrærne ofte fjernet. Dette er svært uheldig for viltet. Blant annet er ROS arter (rogn, osp og selje) og bjørk foretrukket beite for bla elg. Det er derfor hensiktsmessig for viltets del å la en del lauv og spesielt ROS arter vokse opp som beiteplanter.

Ensaldret tett skog

Ensaldrede, tette bestand slipper lite lys gjennom og ned til skogbunnen. Dette gjør at lyskrevende arter som lyng, trives dårlig. Samtidig er hogstflatene ofte svært soleksponert og tørre, som gjør at arter som blåbær trives dårlig. Blåbær foretrekker fuktige skoger med en del skygge, som man finner i gammelskog og åpen produksjonsskog og trives dårlig på hogstflater og i overtette granbestand. Blåbær er en nøkkelart og er svært viktig beite for flere viltarter. Om vinteren er blåbærlyng føde for både hjortevilt og skogsfugl.

Varierende tredekke og åpne skoger, gjerne med spredte små flater på et par mål uten trær er mest hensiktsmessig for viltets del. Dette gir variert skogbunn med vekslende bakkevegetasjon, og beiteforhold for flere viltarter gjennom ulike årstider. Skog med varierende arts- og alderssammensetning gir dessuten beiter og skjul innenfor samme område.

Hogstflater som barrierer

Store, sammenhengende hogstflater kan utgjøre barrierer for arter som lever i gammelskog som mår og storfugl. Dette er arter som trives best i naturskog og eldre skog og unngår åpent lende. For mange viltarter er det å bevege seg i åpent terreng forbundet med økt risiko for predasjon. Størrelsen på hogstflaten er ikke like viktig som utformingen. Lange smale hogstflater, med omkringliggende eldre skog gir mindre barriere effekt ettersom det er kortere avstand til nærmeste skogkant.

Mindre hogstflater og lukkede hogstformer gir gode sommerbeiter uten å skape for store ensaldrede områder. Små bestand i ulike hogstklasser gir mer variert livsmiljø innenfor ett område, og kortere avstander mellom beite og oppholdsområder. Flere bestander i ulike aldre gir også skogeier økt sikkerhet. Store ensaldrede bestand er ekstra utsatt ved for eksempel tørke og angrep fra skadedyr.

Det finnes flere former for lukket hogst, felles er at de går ut på å kun ta ut enkelte trær og la en del stå igjen. Ved lukkede hogster bevares "skogbildet" etter endt drift, og nye trær vokser opp naturlig. Dette fører til at skogen består av trær i flere aldre og størrelser. Disse hogstformene åpner opp skogen og gir gode vekstforhold for vegetasjon på bakken. Samtidig gir det flersjiktet skog og områder hvor skogsfugl både kan beite og finne skjul. Lukkede hogstformer er ikke like økonomisk lønnsomt som flatehogst, men det er en gunstig driftsform om skogeier ønsker å ivareta viltet og samtidig drive et aktivt skogbruk. For hogst i nærheten av storfuglleiker, viktige viltbiotoper, i naturskog eller områder med lav tømmerproduksjon bør lukket hogst vurderes av hensyn til vilt.  

I de senere årene har «frivillig vern» kommet som et alternativ for skogeiere som har skog med store naturverdier. Dette går ut på at skogeier selv søker om å få vernet eiendommen, eller deler av eiendommen mot en kompensasjon fra miljødirektoratet. Dette gjennomføres oftest i naturskog eller andre områder med høy biologisk verdi.