Ærfugl

Ærfugl er den største anden vi har i Norge. Utbredelsen er langs kysten rundt Arktis i nordlige deler av Eurasia, Grønland og Nord-Amerika. I Norge finnes det ærfugl langs hele kysten. Tidligere var dun fra ærfugl svært ettertraktet og verdifullt, og innsamling utgjorde en viktig inntektskilde langs kysten. Det var ikke uvanlig å legge til rette for ærfuglhekking ved å bygge reirholker. Holkene førte til at en fikk flere hekkinger innenfor ett område, og gjorde innsamlingen av dun enklere.

Publisert: 04. november 2024 kl. 11.39

TEKST

NJFF

Ærfugl er en dykkeand og kan dykke ned til 30-40 m. De lever først og fremst av sjølevende virvelløse dyr som muslinger, snegler og krepsdyr. Blåskjell er regnet som den viktigste næringskilden. Hunnene legger opptil 8 egg i et reir på bakken. Utover høsten når ungene er flyvedyktige samles ærfuglene i overvintringsområder.

Bestandssituasjon

Ærfuglbestanden varierer, men det er en klar nedgang nasjonalt sett. Fra Vestlandet og nord har det de siste årene vært en kraftig bestandsnedgang. Tilsvarende bestandsnedgang ser vi over store deler av utbredelsesområdet i Europa. Langs Kysten av Sør-Norge og i Oslofjorden har derimot bestanden vært stabil.

Kunnskapsgrunnlaget

Kunnskapsgrunnlaget rundt ærfuglbestanden er godt. Likt som andre sjøfugler blir ærfugl nøye overvåket gjennom årlige tellinger. Tellingene foregår under hekketiden på faste hekkelokaliteter langs hele kysten. I tillegg gjøres det forskning rundt årsakene til bestandsnedgang, både i Norge og ellers i Europa.

Påvirkningsfaktorer

Det er flere faktorer som påvirker bestanden av ærfugl negativt. Predasjon fra mink og havørn trekkes frem som mulige årsaker. Ærfugl er som andre bakkehekkende fugler utsatt for predasjon i hekkeperioden og under myting. Mink er dyktige svømmere og kan ta seg frem til de fleste holmer og skjær hvor ærfugl hekker. Den økende havørnbestanden kan også ha påvirkning, både ved at havørna tar ærfugl og ved at ærfugl unngår å hekke i områder med havørn.

Nedgang i bestandene av blåskjell, som er ærfuglens viktigste næringskilde er en annen mulig årsak. Forurensning, klimaendringer og fremmedarten stillehavsøsters har negativ påvirkning for blåskjell, som igjen påvirker ærfugl indirekte. Andre påvirkningsfaktorer kan være forstyrrelser i hekkeområder, og bifangst i fiskeredskap. Jakt blir ikke sett på som en bestandsbegrensende faktor

Forvaltning

Ærfugl forvaltes gjennom begrensinger fastsatt i jakttiden. Disse begrensningene er innført slik at jakt kun foregår der bestanden er stabil, og at uttaket ikke skal gi negativ påvirkning for bestanden. Det er åpnet for begrenset jakt på ærfugl langs kysten av Sør-Norge, fra gamle Aust-Agder til Østfold. Kun hanfugl kan skytes, og det er antallsbegrensning. Hver jeger kan felle maksimalt fem ærfugl hanner hver dag, og maks 25 stykker i løpet av et år.

Tiltak

Det kan gjøres tiltak for å lokalt bedre forholdene og hekkesuksessen for ærfugl. Mink utgjør en stor trussel mot hekkende ærfugl, kyllinger og egg. Aktiv jakt og fangst på mink kan derfor være et effektivt tiltak for ærfugl. Uttaket av mink bør gjøres om våren før hekking. En kan også bygge rugeholker, rugeholkene kan bygges inn i små kasser med tak og derfor gjøre reirene mindre utsatte for predasjon fra andre fugler.