Bever

Bever er Europas største gnager, og blir opp til 30 kg. De er tilpasset et semiakvatisk levesett og lever i sterk tilknytning til ferskvann. Bever har svømmehud mellom trærne på bakbeina, fingrer på frambeina og en stor flat hale som brukes som ror når den svømmer. De har små øre og øyner, men en velutviklet luktesans. Beverens underpels er den tykkeste pelsen hos noe pattedyr, og sørger for at huden er tørr selv når de er under vann.

Sammen med mennesket er bever en av få arter som endrer omgivelsene etter eget behov. Bevere lager store hytter av stokker og gjørme og konstruerer demninger for å heve vannstand. Ved å demme opp vassdrag skaper beveren sitt eget habitat. Oppdemming gjør at beveren lettere kan frakte trevirke til demningen eller hytta. Samtidig gir det bedre vekstforhold for beverens beiteplanter og gir skjul for rovdyr. Hyttene bygges slik at det inngangen ligger under vann slik at de er utilgjengelige for rovdyr. Beverne oppholder seg inne i hytta på dagtid og store deler av vinteren.

Dietten består av plantemateriale og varierer med årstid. På sommeren er vannvegetasjon og lauv viktige næringskilder, om vinteren lever beveren først og fremst av bark fra lauvtrær. For å sikre mattilgang sanker beveren stokker og kvist fra lauvtrær som lagres under vann. På denne måten har beveren tilgang til frisk bark og kvist hele vinteren.

Bevere lever i familiegrupper hvor ett monogamt foreldrepar føder unger, unger fra tidligere kull kan delta i oppfostringen av nye kull. Familiegruppene opptrer territorielle, og hver familiegruppe har egne revir som markeres med sekret fra kjertler ved endetarmsåpningen. I motsetning til andre gnagere har bevere relativt lav forplantning, de er først kjønnsmodne rundt tre års alder og får normalt to unger i året.

Bestandssituasjon

Tidligere var bever et svært ettertraktet vilt. Pelsen var verdifull, og bevergjell (kjertlene som benyttes til markering av territoriet) ble benyttet i parfymeproduksjon. Det fantes heller ingen regulering av fangsten, bever ble derfor nesten utryddet fra Europa i løpet av 1800-tallet. En av de siste bestandene som var igjen i Europa var rundt 100 bevere i Agder og Telemark, som ble fredet på slutten av 1800- tallet. Denne bestanden er nå opphavet til flere beverbestander i Europa, ettersom bever fra Norge har blitt gjenintrodusert i land hvor den tidligere har vært utryddet. I dag teller beverbestanden i Norge rundt 80 000 individer, og er fortsatt i vekst selv om det foregår regulert jakt. Forvaltningen av bever fra fredningstidspunktet frem til i dag er derfor en suksesshistorie som viser et tidlig eksempel på kunnskapsbasert forvaltning.  

Kunnskapsgrunnlaget

Ettersom beverbestanden er høy og i vekst er det ikke behov for intensiv nasjonal overvåkning. Det er satt krav om at det må kartlegges aktive beverkolonier dersom kommunene skal kunne åpne for jakt. Denne kartleggingen er organisert av kommuner, grunneiere og rettighetshavere. Kunnskapsgrunnlaget for bever er godt.

Påvirkninger for bever

Nasjonalt sett er det få påvirkningsfaktorer som gir negative følger for beverbestanden. Lokalt kan spesielt konflikter mellom bever og jord/skogbruk ha negative konsekvenser for bever. Beveren er avhengig av kantsoner med lauvtrær langs vassdrag og åpne bekk og elveløp. Det er lite kunnskap om effektene av avrenning fra landbruk og forurensning har for bever.

En mulig fremtidig påvirkningsfaktor er konkurranse med amerikansk bever. Amerikansk bever er en annen art som ble innført i Finland på midten av 1900-tallet. I Finland utkonkurrerer den amerikanske beveren naturlig tilhørende europeisk bever. Utbredelsen av amerikansk bever øker i Finland, men de er enda langt ifra grensen til Norge.

Forvaltning

Bever forvaltes av kommunene fordelt på ulike vassdrag, statsforvalteren avgjør hvilke kommuner som kan åpne for beverjakt. For vassdrag som strekker seg over flere kommuner skal kommunene samarbeide i forvaltningen av bever. I kommuner hvor det er åpnet for beverjakt kan vald og grunneiere søke om tildeling av kvote. Rettighetshaver er selv ansvarlig for å melde inn antall aktive beverkolonier innenfor valdet. Kommunen tildeler kvote basert på antallet aktive beverkolonier, kommunal målsetning og eventuelt skadeomfang. Den kommunale målsettingen skal tilpasses bestandssituasjonen. Kommunen kan velge å kun åpne for jakt innenfor avgrensede områder for å ivareta enkelte kolonier. I tillegg til ordinær beverjakt kan grunneier søke om skadefelling, dersom det er stort skadeomfang på eiendom. Dette vil typisk gjelde oversvømmelse av jorder eller skade på hus/eiendom.

Vilttiltak

Bever er avhengig av lauvtrær som beiteplanter. Spesielt er ROS-artene og bjørk viktig vinterføde. Det er derfor hensiktsmessig å spare disse i kantsoner langs vassdrag dersom man ønsker å legge til rette for bever. Å åpne vassdrag som går i rør og tilbakeføre deltaer og kanaliserte elve- og bekkeløp er også gunstige tiltak for bever.

Hvilke individer som skytes av kolonien har mye å si for forvaltningen av en beverbestand. Det reproduserende paret i kolonien (foreldre paret) er kjernen i enhver koloni. Felles ett av disse vil i mange tilfeller hele kolonien oppløses, og det kan ta flere år før nye bevere slår seg til. En bør derfor unngå å skyte voksen bever dersom man ønsker å høste overskuddet av en koloni over flere års perspektiv. Er målet derimot å fjerne en skadegjørende koloni, kan felling av voksen bever være et effektivt tiltak. Felling av ungdyr og ettåringer vil derimot ikke føre til oppløsning av kolonien og en kan felle flere individer uten at det vil begrense bestanden.

Å skille ungdyr fra voksen bever er utfordrende. Det voksende reproduserende paret er størrelsesmessig en del større enn ungdyrene, men det kan være vanskelig å bedømme i en jaktsituasjon. Ungdyr flyter også høyere i vannet enn voksne individer når de svømmer. Det er i alle tilfeller lurt å ta seg god tid og gjerne observere flere bevere slik at en er sikker på å gjøre et riktig uttak. Hunnen er ofte den første beveren som forlater hytta om kvelden, og hun holder seg ofte i nærheten av hytta om våren.