Elg

Elg er solitære dyr som stort sett lever alene, eller i mindre grupper. Parringstiden finner normalt sted i slutten av september. Kua føder en til to kalver i mai måned, tvillingkalver er normalt hos elgkuer i god kondisjon. Vanligvis får elgkua første kalv i treårs alderen og kan få kalver nesten hvert år frem til hun er 15 år. Elgens beiter varierer med årstid, sommerbeitene består av lauv, lyng og urter, mens vinterbeitene i hovedsak består av lyng, kvist og furubar. De greier i større grad enn annet hjortevilt å utnytte seg av fiberrike og tungt fordøyelige beiteplanter.

Bestandssituasjon

Frem til starten på 1900tallet var elgbestanden i Norge overbeskattet og svært lav, det fantes kun elg i deler av Innlandet og Trøndelag. Det ble innført begrensinger i jakt, og etter hvert som bestanden økte ble kjønns og aldersspesifikke kvoter innført som et forvaltningsgrep. Fra etterkrigsårene skjedde det en formidabel økning i elgbestandens størrelse og utbredelse. Fellingstallene økte fra drøyt 5000 dyr i 1950 til nesten 40 000 dyr i 2000. Årsakene til den dramatiske veksten i elgbestanden er sammensatt. Lave bestander av rovdyr, innføring av bestandsskogbruk og rettet avskytning regnes som de viktigste årsakene. Ingen ting vokser evig, og ved bestandstoppen i år 2000 så man tegn på lavere kondisjon, dårlige beiter og høy naturlig dødelighet for elgen i Sør-Norge og Trøndelag.

Nedgangen i elgbestanden i Sør-Norge de senere årene har vært ønsket fra forvaltningens side. Bestandsnivået fra tidlig 2000 var langt over bæreevnen, og ville ikke vært bærekraftig over tid. Selv om bestanden er minsket ser vi fortsatt tegn til at elgbestanden er over bæreevnen. Lave slaktevekter og dårlig beite i Sør-Norge vitner om at det flere steder fortsatt er mer elg enn det er grunnlag til å ha. I enkelte områder har etablerte bestander av ulv og bjørn vært medvirkende til bestandsnedgang hos elg. Dette er kun en liten del av årsaken til bestandsnedgang nasjonalt, ettersom det ikke er fast tilhold av ulv eller bjørn i de områdene der bestandsnedgangen har vært størst, som i Agder.

Høyt jakttrykk og hard seleksjon på hanndyr har gitt en elgbestand med svært lav snittalder, spesielt for voksne okser. Gjennomsnittsalderen for okser >1,5år er rundt tre år, dette er uheldig da store voksne okser er viktige for å få kuene tidlig i brunst, og dermed føde kalver tidligere på året. Dette sammen med en lav okseandel gjør at kalvingstidspunktet skjer senere på våren. Kalver som er født sent sliter med å nå sitt vekstpotensial. Små dyr vil videre ha lite overskudd å investere i avkom, dette blir en ond sirkel, som forsterkes av dårligere beitetilgang.

Kunnskapsgrunnlag

Vi har mye kunnskap om elgbestandene i Norge gjennom data innhentet fra jegere gjennom hjorteviltregisteret, og flere tiår med forskning. Elgbestandene forvaltes ut ifra trender i antall observerte dyr, beiteskader og slaktevekter. 

Påvirkningsfaktorer

Forvaltning med jakt som virkemiddel er den aller viktigste påvirkningsfaktoren for elgbestandens størrelse og sammensetning.

Arealendringer og fragmentering er en annen viktig påvirkningsfaktor for elgbestanden. Elg kan ta i bruk store områder, og har ofte sesongvarierende trekk mellom sommer og vinterbeiter. Utbygging av motorveier med viltgjerder, jernbane og tung infrastruktur legger ikke kun beslag på leveområder, men skjærer også av elgens trekkruter. Dette kan ha stor effekt for elgen som ikke har mulighet til å forflytte seg etter beitetilgang.

Ved høye temperaturer kan elgen utsettes for varmestress, og bruke mer energi på å regulere kroppstemperatur enn den greier å spise. Dette gjør at elgen ikke går i overskudd under varme dager, og på denne måten får kortere effektiv beitesesong. Høye temperaturer gir indirekte påvirkning ved å gi økte forekomster av parasitter og sykdomsspredere som flått og hjortelusflue.

Etablerte bestander av ulv og bjørn vil også påvirke elgbestanden. Spesielt ulv er effektive predatorer, og man regner med at en ulveflokk kan ta rundt 120 elger årlig. Ulven tar først og fremst kalver og ungdyr, men predasjonstrykket er såpass høyt at det likevel vil ha relativt stor påvirkning sammenliknet med områder uten ulv.

Forvaltningsmål/strategier

Forvaltningen av elg gjøres som for annet hjortevilt som tildeling av fellingstillatelser etter minsteareal. Kommunen fastsetter minsteareal for tildeling av fellingstillatelse i forskrift. Offentlig forvaltning av hjortevilt, og tildeling av fellingstillatelser er beskrevet her: Link til viltforvaltningens oppbygning

Forvaltningen varierer i ulike kommunene etter målsetninger og utgangspunkt. Enkelte kommuner kan ta utgangspunkt i å maksimer kjøttutbytte, å minimere beiteskade. Strategiene og tiltakene som gjøres må tilpasses for å oppnå målene. Elg har lang levetid, og er tilpasset å leve med høy dødelighet hos kalver og svært lav dødelighet hos voksne dyr. Ei elgku kan få kalver nesten hvert år fra hun er tre til 15år, for å ha en stabil bestand trenger kun to av disse å vokse opp til å bli «produksjonsdyr». Dette gjør at en kan beskatte kalv og ungdyr hardt uten at bestanden påvirkes.

Å øke eller minske antallet elg i en bestand er forholdsvis enkelt. Ønsker man å minske bestanden skyter man en høyere andel voksne hunndyr. Ønsker man å øke bestanden kan man la være å jakte, eller skyte en lav andel kalv og okser. Det er derimot vanskelig og tidkrevende å øke kondisjonen hos dyrene i en bestand. Dette vil ofte kreve at bestanden skytes ned, og holdes lav over tid slik at beitegrunnlagene får tatt seg opp, samtidig som en ivaretar store produktive dyr.

I store deler av Norge har kjønnsbalansen vært eller er fortsatt skjev, med en overvekt av voksne kuer og lav snittalder hos oksene. Dette er uheldig dersom en ønsker en sunn bestand av dyr i god kondisjon. For å motvirke dette bør avskytingen i større grad legges mot kalv, ettersom avskyting av ungdyr ofte gir en skjev kjønnsbalanse. Voksne okser bør ikke tildeles oftere enn voksen ku.