Stokkand

De er svært tilpasningsdyktige og finnes både på sterkt menneskepåvirkede steder som i parkdammer, og i tjern opp til tregrensa. Stokkand forekommer både som trekkfugl og standfugl, dette varierer med tilgang til åpent vann om vinteren.  Generelt trekker store deler av stokkendene til områder med åpent vann som større elver eller langs kysten, en del trekker også til Kontinental-Europa. Som andre gressender beiter stokkand først og fremst vegetasjon i vann og på land, men lever også av virvelløse dyr om vinteren.

Bestandssituasjon

Stokkandbestanden i Norge er høy, og stokkand er vår mest tallrike gressand. Bestanden har trolig økt historisk i takt med klimaendringer og økt jordbruksaktivitet.

Kunnskapsgrunnlag

Det gjøres ingen organiserte nasjonale overvåkninger av stokkand, men arten er inkludert i nasjonale hekkefugltellinger. Ettersom stokkand er av de artene som blir jaktet mest internasjonalt har vi mye kunnskap om arten selv og forvaltningstiltak.

Påvirkningsfaktorer

Stokkand påvirkes positivt av jordbruk, og blir i liten grad påvirket av menneskelig aktivitet. Klimaendringer fører til mer åpent ferskvann om vinteren og vil derfor også ha en positiv effekt for stokkand.

Utbygging og drenering av våtmarksområder vil kunne begrense leve og hekkeområder for stokkand. Regulerte vassdrag vil ofte være dårligere habitater ettersom varierende vannstand gir mindre vannlevende beiteplanter. Som andre bakkehekkende fugler er stokkand utsatt for eggrøving og predasjon på rugende hunner.

Forvaltning

Stokkand forvaltes av grunneier/rettighetshaver innenfor rammene satt i jakttiden. I sjø og i tidevannsonen er jakta fri innenfor jakttiden. Jaktuttaket på stokkand blir ansett å være kompensatorisk og påvirker ikke bestandsstørrelsen.

Vilttiltak

Biotopfremmende tiltak som tilrettelegger for stokkand, kan være å anlegge vilttjern eller å ivareta kantsoner langs vann og vassdrag. Bygging av rugeholker, hekkeflåter og såkalte «ducktubes» kan gjøre områder mer attraktive hekkeplasser. Samtidig som en legger til rette for hekkinger, kan en sikre hekkeplasser mot predasjon og dermed øke hekkesuksessen. Flåter og forhøyde «ducktubes» kan med fordel benyttes i vassdrag med varierende vannstand, og sikrer at reiret ikke blir oversvømt.

Foring er et tiltak som kan gjøres for å lokke inn og ender på høsttrekk. En kan fore med korn som legges ut i vann hvor endene bruker å overnatte.