Generell økologi

I naturen tilpasser artene seg levemiljøet og den bæreevne som finnes, samtidig som de må forholde seg til konkurranse med andre artsfrender og andre arter. Detter fører til en seleksjon for egenskaper som øker overlevelse over tid.

Publisert: 04. november 2024 kl. 11.40

TEKST

NJFF

Økologi er et begrep som omhandler artenes samspill med hverandre og omgivelsene de lever i. Arter har tilpasninger for å leve i ulike miljøer sammen med andre arter. Disse tilpasningene kan være av både fysisk karakter, og som adferd.

Eksempler tilpasninger til miljøet kan være tykk vinterpels (fysisk), eller dvale og vintersøvn (adferd).
Eksempler på tilpasninger til andre arter kan være hvit vinterdrakt som kamuflasje (fysisk), eller å leve i flokk (adferd).

Videre har vi tilpasninger til levevis som svømmehud hos oter og tannsett hos drøvtyggere. Noen arter har også tilpasninger for å tiltrekke det motsatte kjønn som gevir hos hjortedyr eller fjærdrakt og leik hos skogsfugl.

Ett områdets bæreevne er begrep for hvor mange individer det er mulig å ha innenfor ett gitt område over lengre tid. Enkelt forklart er områdets bæreevne hvor mange individer det er beitegrunnlag eller leveområder for. Dette vil kunne variere over tid, og påvirkes også av faktorer som arealendringer, skogbruk, overbeite og klima.

En bestand som er lav i forhold til områdets bæreevne vil være en bestand med sunne dyr, mye tilgjengelig beite og vekstspotensial. Er derimot bestanden stor i forhold til bæreevnen vil det ikke være nok tilgjengelig beite over tid. I slike tilfeller vil en ha for mange og små dyr som etter hvert tyner beitet så hardt at beitegrunnlaget blir dårligere og bæreevnen synker ytterligere. Ofte vil det ta lang tid før beitegrunnlaget og bæreevnen tar seg opp igjen. Det er derfor ikke bærekraftig over tid å ha så høye bestander som mulig. Overtette bestander vil også være ekstra utsatte for sykdomsutbrudd, noe som forsterkes om dyrene er i dårlig kondisjon grunnet overbeite. Dette blir sett på som en av mekanismene bak svingninger i bestandene av flere småviltarter.

Nisje er betegnelsen på artens plass og rolle i økosystemet. En arts nisje er både hva den lever av, men også hvor og hvordan den lever. Artenes tilpasninger gjør at de kan leve i sin nisje med minimal konkurranse fra andre arter. Dersom to arter lever i samme nisje, eller med overlappende nisje vil de konkurrere. Det er derfor få arter som har helt likt levevis innenfor samme område.

Eksempelvis er det mange arter som lever av de samme smågnagerne, men de lever på ulike områder. Røyskatten jakter smågnagere i kratt og under bakken, mens tårnfalk jakter på åpne områder. Dette er et eksempel på ulike nisjetilpasninger for to arter med samme byttedyr.

Artenes levevis og nisjetilpasninger kan deles i to «hovedbolker»: spesialister og generalister.

Spesialistene har ofte en smal nisje, de er tilpasset spesifikke levested og beiter/jakter på få bestemte arter. Eksempler på spesialister er fjellrev og villrein. Fjellreven lever nesten utelukket av smågnagere, og er tilpasset å leve i arktisk klima. Villreinen lever nesten utelukket av lav på vinteren og er også tilpasset et arktisk klima. Spesialister er ofte lite tilpasningsdyktige ved endringer i leveområde og næringstilgang.

Generalister er derimot tilpasset en bred nisje. De lever av mange forskjellig arter og kan leve i mange ulike habitater. Eksempler på generalister er rødrev og brunbjørn. Dette er arter med bredt spekter av leveområder og næringsveier. Generalister er ofte bedre tilpasset å takle endringer ettersom de kan endre næringsveier etter forhold og tilgjengelig næring.

Det er også vanlig å dele arter inn etter levetid og reproduksjonspotensiale. Generelt sett vil arter som lever lenge få små kull og arter som leve kort få store kull. Arter med store kull og kort levetid kalles R-selekterte arter. Disse artene blir raskt kjønnsmodne og gjør mindre yngelpleie. Strategien er at noen av mange unger vil overleve på sikt, hunnene er raskt klar for produksjon av nye kull.

Arter med små kull og lang levetid kalles K-selekterte arter. Disse artene investerer mer i yngelpleie og vil ha en lavere dødelighet for avkommet. De får færre unger, og kan la være å yngle i år med dårlige forhold.