Viltinteraksjoner

Konkurranse mellom arter påvirker artenes utbredelse og bestand. Arter kan konkurrere om næring, leveområder og yngleplasser. Artenes næringsveg og levevis kalles «nisje». Disse nisjene varierer mellom arter.  

For flere viltarter i Norge er nisjene er helt eller delvis overlappende ved stor ressurstilgang, men ulike når forholdene er dårligere. Eksempelvis kan rein og elg beite gress og urter i samme fjellområder om sommeren. Når snøen kommer og mattilgangen blir dårligere vil de derimot velge ulike leveområder og beiteplanter. Elgen trekker ned fra fjellet og beiter i barskogen, imens reinen trekker høyere til fjells for å beite lav. For rovdyr ser vi liknende tilpasninger. Smårovvilt og rovfugler lever av smågnagere, fugl og småvilt om sommeren, for mange arter er det relativt stort overlapp i byttedyr og leveområde. Om vinteren velger derimot en del av rovfuglene å trekke sørover for å unngå hardere konkurranse og dårlig mattilgang om vinteren. 

Konkurranseforholdet mellom arter kan derimot forskyves av menneskelig aktivitet, klimaendringer og innføring av nye dyrearter. Eksempel på dette er at fjellreven som er en fjellevende spesialist taper i konkurranse mot rødrev i fjellet. Dette skyldes at bestanden av rødrev har trukket stadig høyere til fjells grunnet varmere klima, og avfall fra økt menneskelig aktivitet i fjellområdene. Rødrev er i utgangspunktet ikke tilpasset å leve i høyfjellet, men får et konkurransefortrinn ettersom den er en tilpasningsdyktig generalist som greier å dra nytte av menneskelig aktivitet. 

Viltartene er tilpasset til å overleve med predasjon fra naturlig tilhørende arter. I upåvirkede naturlige økosystemer utgjør predasjon en trussel mot enkelt individer, men ingen trussel mot hele bestander. Allikevel kan predasjon ha påvirkning for bestandene av jaktbart vilt, spesielt for bestander om også blir påvirket av eksterne faktorer som endrer det naturlige forholdet mellom predator og byttedyr. Slike eksterne faktorer kan være høyt jakttrykk, harde vintre, forhold som legger ekstra til rette for predatorer eller fremmede predatorarter som mink. 

Det er vanlig å dele predatorer inn i to hovedgrupper, spesialister og generalister. Spesialistene lever av kun en art, eller en gruppe arter. Generalistene lever av flere byttedyrarter og er ofte mer tilpassningsdyktige.

Hos spesialistpredatorer som har en eller få byttedyrarter vil bestandene av rovdyrene variere med bestandene av byttedyr. Smågnager spesialister som tårnfalk, snøugle og fjellrev er nesten helt avhengig av smågnagerår for å fø fram kull. Er det lite smågnagere vil færre, om noen av ungene overleve første leveår. Spesialistene er derfor sårbare for endringer i byttedyrsbestanden. 

Generalistpredatorer som jakter et bredt spekter av byttedyrarter og skifter mellom byttedyr etter sesong og tilgjengelighet. Dersom bestandene av ett byttedyr er lave, skifter generalistene til andre næringsveier. Disse artene er ofte mer robuste mot endringer i byttedyrsbestandene. 

Forholdet mellom bestanden av smågnagere, rødrev og rype har lenge vært kjent. Smågnagerbestanden går i sykluser med toppår ca hvert fjerde år. Under slike smågnagerår lever reven neste utelukket av gnagere. Dette gjør at flere rype egg og kyllinger ungår predasjon, men bestanden av rev øker også. Når smågnagerbestanden synker må reven finne andre næringskilder som rype, hare, rådyrkjee, egg og avfall. At reven i stor grad også kan utnytte seg av menneskelige næringskilder som avfall gjør at vi kan få en større revebestand enn hva vi ville hatt naturlig. En kan få en unaturlig høy bestand av rev som lever av småvilt og gnagere når det er tilgjengelig, og som overlever på avfall og andre næringskilder når småviltbestanden er lav. 

For hjortevilt vil effekten av predasjon være mer konstant når det først har etablert seg store rovdyr i et område. Både byttedyr og rovdyr er i større grad K-selekterte og man vil ikke i like stor grad få store og plutselige svingninger i bestandene. Rovdyr vil sørge for at bestandene av hjortevilt er godt under bæreevnen. Dette gir ofte lavere bestander, men bedre forhold for de dyra som ikke blir drept.

Større effekt vil en se hos hjorteviltbestander hvor det er flere rovdyrarter jakter samme byttedyr. Eksempelvis bjørn og ulv, hvor ulven jakter elg hele året og bjørn tar kalver om våren. Det regnes med at det blir tatt ca 120 elg per ulverevir, dette er i hovedsak kalver og ungdyr. 

For rådyr vil predasjon fra gaupe ha en mindre effekt på bestanden i snøfattige områder enn i snørike områder med naturlig lav rådyrbestand. I områder hvor rådyr i utgangspunktet sliter grunnet miljømessige forhold kan predasjon fra gaupe ha stor effekt på bestanden. Gaupa kan likt som rødrev skifte byttedyr når det er lite rådyr, og blir derfor ikke nødvendigvis påvirket om store deler av rådyrbestanden dør under en snørik vinter. I områder med lite snø og lite annen naturlig dødelighet hos rådyr vil ikke predasjon fra gaupe ha like stor påvirkning, men det vil fortsatt kunne påvirke rådyrbestanden. Gauper i Sør-Norge bruker normalt store leveområder på 300-1500 kvadratkilometer og effekten av predasjon blir spredt over et større område. En regner med at familiegrupper av gaupe (mor med unger) tar rundt 60 rådyr i året.

Det er gjort lite forskning på predasjons påvirkning på bestander av hjort og villrein i Norge. Vi vet at både gaupe og ulv tar hjort, men effektene av dette på bestandsnivå er vanskelig å forutsi. Gaupa tar først og fremst kalver og ungdyr, og effekten på bestand vil derfor være mindre. Ulv og hjort har tidligere ikke hatt overlappende utbredelse i Norge, og forholdet mellom artene er lite undersøkt. Det samme gjelder for villrein. Villrein er bytte for kongeørn og jerv, men dette gjelder først og fremst unge kalver og svekkede dyr.