Viltsykdommer og parasitter

Godt forebyggende arbeid og god håndtering av viltsykdommer fordrer et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag. I dag er det begrenset forskning på rene viltsykdommer og effektene av disse på bestandsnivå. Mesteparten av forskningen gjøres på viltsykdommer som kan smitte til tamdyr og mennesker.

Det er flere teorier om at sykdommer i kombinasjon med andre faktorer kan være årsak til nedgang i slaktevekter hos elg, fravær av lemenår og lave bestander av hønsefugl. Samtidig vet vi ikke nok om sykdommer som CWD, og spredning av svinepest. Det er derfor viktig at vi har en faktabasert tilnærming til sykdommene og hvilke tiltak som kan begrense spredning. Dette underbygger viktigheten av løpende kunnskapsinnhenting.

Det er sannsynlig at sykdommer hos viltarter har stor påvirkning, og vil få større påvirkning for bestandene i fremtiden. Med klimaendringer og varmere temperaturer kommer det stadig nye parasitter, og nye arter som kan være bærere av sykdommer. Dette ser vi allerede eksempler på ved økende utbredelsesområde for både flått og hjortelusflue. Samtidig gir økt menneskelig aktivitet og ferdsel over landegrenser større sannsynlighet for innførsel via ulovlig import av kjøtt, dyr og planter eller ved at smittestoffer flyttes på andre måter. 

Parasitter er en fellesbetegnelse for organismer som lever hele eller deler av livet på og av andre dyr, og skaper en ulempe for verten. Parasitter er ikke en artsgruppe, men et levevis som går ut på å utnytte andre arter. Eksempler på parasitter kan være flått og skabbmidd som lever på utsiden av dyret, eller bendelormer og ikter som lever inne i dyret. Enkelte parasitter går kun på en vertsart, andre har ulike livsstadier hos ulike vertsarter. Spredning av parasitter skjer ved fysisk kontakt mellom dyr, ved at dyr ved tilfeldighet spiser noe med parasitter i seg, eller at parasittene selv oppsøker verten. I Norge finnes det få parasitter som er direkte dødelige for vertsarten, eller som kan være farlige for mennesker. Imidlertid kan parasitter bidra til å spre bakterier eller virussjukdommer mellom dyr og folk. Eksempler på dette er sykdommer som borreliose og TBE som spres via flått.

Flått

Flått er en parasitt som er godt kjent for de fleste. Flåtten lever et livsløp i tre stadier over en periode på 3-5 år. Under de første livstadiene suger flåtten blod av småvilt og gnagere. Siste livstadiet lever de av større vertsdyr som hjortevilt, hund eller mennesker.

Det er de to siste stadiene av flått som kan gi sykdom hos mennesker og vilt. Dette skyldes at flått i larve og nymfestadiet kan smittes med sykdommer fra blodet til en tidlig vært, for så å overføre det til en ny vert i senere stadier. Flått kan være bærer av flere typer sykdommer, og kan overføre smitte mellom ulike arter.  Store mengder av flått kan også være plagsomt for vertsdyret og øke risikoen for infeksjoner. Høye tettheter av hjortvilt i områder hvor det finnes flått vil gi mye flått og flere flåttrelaterte sykdommer.  

Skabb

Skabb er en fellesbetegnelse for hudlevende midd. I viltsammenheng er reveskabb den best kjente. Det var store utbrudd av reveskabb i Norge på 80-tallet, og revebestanden kollapset. Reveskabb forkommer fortsatt, men omfanget er mye mindre enn tidligere. Årsakene til dette kan være at tettheten av rev er lavere enn under utbruddet på 80-tallet, og at reven har utviklet en resistens mot skabb. Rever som er smittet med reveskabb kjennetegnes ved håravfall spesielt på halen og bakre deler av kroppen. Reveskabb går ikke kun på rev, men også hund, ulv, mårdyr og gaupe. Skabb smitter vanligvis ved direkte kontakt, og smittede dyr kan bli friske av seg selv. Det anbefales allikevel å brenne eller grave ned død rev med skabb og ikke la hunder være i kontakt med smittede dyr. Reveskabb smitter ikke til mennesker.

Hjortelusflue

Hjortelusflue er en relativt ny parasitt i Norge. Den ble først påvist i Halden i 1983. Senere har den bred seg langs kysten og nordover i sørlige deler av Innlandet. Hjortelusflua er et blodsugende insekt som lever på hjortevilt. De klekker om sensommeren og høsten og flyr til de finner et passende vertsdyr. Når de lander, mister de vingene og klamrer seg fast i pelsen på dyret. Her lever hjortelusflua resten av livet, og legger egg som faller av vertsdyret og ned på bakken.

Hjortelusflue er generelt ikke direkte skadelig for hjortevilt, men store mengder kan føre til stress og uro hos vertsdyret. Det finnes også teorier om at store mengder hjortelusflue kan føre til hårtap hos hjortevilt. Mennesker er ikke egnede verter for hjortelusflue, men det er likevel normalt at de oppsøker folk og kan bite.

Brems  

Brems er relativt store klegglignende fluer som legger egg på eller i vertsdyret. I Norge har vi to hovedtyper brems på vilt. Nese- og svelgbrems og hudbrems. Nese- og svelgbrems legger egg i ansiktet på hjortevilt og larvene lever i nesa og svelget og tar til seg næring fra verten. Underhudsbrems legger egg på beina til hjortevilt. Larvene borrer seg inn i huden og vandrer til dyrets rygg hvor de lever mellom skinnet og kjøttet.

Brems fører til store plager, stress og nese -og svelgbrems kan også gi pusteproblemer for hjortevilt. Det er ingen brems som utvikler seg i mennesker, men de kan forsøke å legge egg på folk ved feiltakelse.

Bendelormer

Bendelormer er en gruppe leddormer som lever parasittisk inne i dyr. Bendelormene er avhengig av flere verter for å gjennomføre sitt livsløp. Det er to arter bendelorm som er spesielt aktuelle for norsk viltforvaltning: hundens dvergbendelorm og revens dvergbendelorm.

Hundens dvergbendelorm er relativt ufarlig for mennesker og hundedyr, men kan påvirke hjortvilt svært negativt. Hundens dvergbendelorm lever i cyster i lunger og lever hos hjortevilt og smitter ved at hundedyr som hund og ulv spiser disse. I hund og ulv lever bendelormen i tarmene og produserer egg som følger avføringen ut. Eggene blir så ved tilfeldighet spist av beitende hjortevilt og infiserer lunger og lever hos disse. Eggene tåler ekstreme temperaturer og kan overleve lenge ute. Mennesker kan være mellomvert om de får i seg egg, og vil kunne utvikle cyster i lungene. Dette er derimot svært sjeldent, og kun blitt påvist ved noen få anledninger. Hundens dvergbendelorm er påvist i Norge.

Revens dvergbendelorm har liknende livsløp som hundens, men med smågnagere som mellomvert og rev som hovedvert. Infiserte gnagere blir syke og spises av rev, i revens tarm produserer bendelormen egg som spres med avføring. Revens dvergbendelorm er veldig farlig for mennesker som ved tilfeldighet får i seg egg. Revens dvergbendelorm er ikke påvist i Norge, men finnes i Sverige.

Funn av dyr smittet med hundens og revens dvergbendelorm er meldepliktige, og mattilsynet dekker utgifter for prøvetakning ved mistanke.

Andre bendelorm arter kan forekomme i tarmene hos alle viltarter. I utbredelsen og påvirkningen dette har for vilt er ikke kartlagt tilstrekkelig.

Rundormer

Rundormer er en annen artsgruppe som kan ha liknende livssyklus som bendelormene. I Norge er trikiner og hjernemark de mest aktuelle.

Trikiner lever i muskulaturen hos dyr og smitter ved at andre dyr spiser muskelvev fra et smittet dyr. I Norge forekommer trikiner i rødrev, grevling, bjørn og villsvin. Trikiner er farlig for mennesker og det anbefales derfor å gjennomsteke alt kjøtt fra alle dyrearter som kan spise kjøtt og dermed få smitte.

Det er meldeplikt ved mistanke om trikinsmitte. Mattilsynet dekker utgifter for prøvetakning ved mistanke.  

Bakterier

Fotråte

Fotråte er en relativt vanlig, men svært farlig sykdom for norske villreinbestander. Utbrudd av fotråte forekommer ofte under svært våte somre, og i områder hvor reinen blir stående tett over lengre tid. Ofte ser man utbrudd i villreinflokker som ikke får flyttet seg mellom beiter grunnet menneskelig aktivitet og som da blir stående på et lite område over lengre tid.

Sjukdommen er en bakteriell infeksjon i klauver og bein, og reinen får store infiserte sår og hovene bein, såkalt «klubbefot». Sykdommen er svært smertefull og vil gradvis forverre reinens allmenntilstand til den dør. For å forhindre utbrudd av fotråte bør man melde fra til rettighetshaver, SNO eller villreinnemd om man påtreffer smittede dyr. Forvaltningstiltak som kan gjennomføres er på kort sikt å ta ut smittede dyr, og på lengre sikt å sikre at reinen har intakte vandringsruter med gode muligheter til å utnytte hele villreinområdet.

Salmonella

Salmonella er en sykdom som kan smitte til fugler, villsvin og mennesker. For villsvin er ikke sykdommen nødvendigvis farlig, men det kan smitte over til mennesker som spiser kjøtt av infiserte villsvin. Det er påvist salmonella i villsvin i Norge, og det er derfor anbefalt å alltid gjennomsteke villsvinkjøtt og vise god hygiene ved slakting av villsvin.

Harepest

Utbrudd av harepest ser ut til å gå i sykluser, og kommer ofte i år med mye hare. Harepest kan smitte til hund og mennesker og kan gi svært alvorlig sykdom. For hare er dødeligheten høy, og smittede dyr dør vanligvis i løpet av noen få dager. Utbrudd fører til rask nedgang i bestanden.

Harepest smitter ofte ved at folk håndterer smittede selvdøde harer, men kan også smitte ved at folk drikker vann fra bekker hvor det ligger død hare. Hunder blir oftest smittet ved at de spiser selvdøde gangere. Ved funn av død hare bør det meldes fra til veterinærinstituttet. Det er anbefalt å ikke håndtere selvdøde harer, og å ikke drikke vann fra områder med påvist harepest.

Virus

Fugleinfluensa

I senere år har vi sett større utbrudd av fugleinfluensa i Norge. Spesielt har andefugler og sjøfugl kolonier vært utsatt. Fugleinfluensa er en virussjukdom som lett smitter mellom fugler og har svært høy dødelighet. Sykdommen sprer seg raskt hos kolonihekkende og flokklevende fugler. Fugleinfluensa er en stor trussel mot fjørfebesetninger. Mattilsynet iverksetter strenge og omfattende tiltak ved utbrudd hos villfugl. Dette er tiltak som også kan omfatte restriksjoner for jakt. For ville sjøfugler kan utbrudd gi katastrofale følger og ta livet av store deler av hekkekolonier.

Ved mistanke om utbrudd av fugleinfluensa skal mattilsynet eller veterinærinstituttet varsles.

Afrikansk svinepest

Afrikansk svinepest er en svært smittsom virussjukdom med høy dødelighet. Sjukdommen smitter kun til svinedyr og tar livet av svin på kun noen få dager. Sykdommen ble for første gang påvist i Skandinavia på villsvin i Sverige høsten 2023.  Svinepest er en sykdom som gir katastrofale følger for villsvinbestander, men også for tamme grisebesetninger. Mattilsynet har derfor svært strenge tiltak for eventuelle påvisninger av afrikansk svinepest hos villsvin eller gris. I praksis vil det blant annet innføres forbud mot all jakt, fiske og annet friluftsliv i det som defineres som et smitteområde ved påvisning av afrikansk svinepest. Smitteområdet der svinepest ble påvist i Sverige omfattet i underkant av en million dekar. Sykdommen smitter ikke over til mennesker. Utbrudd kan bekjempes, men tiltakene er svært omfattende og innebærer ferdselsforbud, utskyting/utryddelse av villsvin, avlivning og sanering av tamme grisebesetninger og inngjerding av store områder.

Afrikansk svinepest er en meldepliktig sykdom. Dersom du finner selvdøde villsvin, ta kontakt med mattilsynet eller veterinærinstituttet.

Musepest

Musepest er en sykdom som rammer smågnagere. Sykdommen går i sykluser, med topper i smågnagerår. Det er svært høy dødelighet for smågnagere, og de dør kort tid etter smitte. Musepest kan smitte til mennesker og hunder, og kan gi alvorlig sykdom. Det er anbefalt å ikke håndtere selvdøde smågnagere og ikke drikke vann fra bekker under smågnagerår.

Rabies

Rabies er en svært farlig sykdom, som ikke kan behandles når sykdomsforløpet har kommet så langt at symptomer vises. Rabies smitter ved overføring av spytt via bitt, kloring ol. Syke dyr blir aggressive, mister sin frykt for mennesker og oppfører seg unaturlig. Rabies er ikke påvist på fastlands Norge, men finnes hos fjellrev på Svalbard. Flaggermusrabies er en annen variant har blitt påvist på fastlands-Norge.

Ved mistanke om rabiessmittete dyr må mattilsynet og veterinærinstituttet kontaktes. Ved bitt fra flaggermus bør en oppsøke lege og gjennomgå rabiesbehandling.

Katarfeber

Smitter mellom beitedyr og hjortevilt. Beitedyr blir sjeldent syke, men kan spre sykdommen til ville hjortedyr. Sykdommen kjennetegnes ved at dyret får hvite, blasse øyne med verk og irritasjon. Sykdommen kan være dødelig for hjortevilt. Store utbrudd er ikke kjent, men enkelttilfeller er ikke uvanlig.  

Hudvorter

Hudvorter forekommer fra tid til annen hos elg. Vortene er i seg selv ikke farlige for elgen, men i ekstreme tilfeller kan dyret få svært redusert allmenntilstand og infeksjoner. Dyr med hudvorter, men med ellers god allmenntilstand, kan fint brukes til mat.  

Prionsykdommer som skrantesyke skiller seg fra andre smittsomme sykdommer ved at det ikke er bakterie eller virus som er årsak til sykdom. Prioner er enkelt forklart feilfoldede proteiner som oppstår ved mutasjon. Disse kan videre smitte over til nye dyr, og påvirker dyret til å produsere feilfoldede proteiner. Prionene spres via bla avføring og spytt, og kan være smittsomme i opptil flere år etter de har blitt spredd. Noen prionsykdommer kan spres på tvers av arter, og enkelte kan også smitte mennesker.  

Vi vet fortsatt lite om hvordan slike sykdommer oppstår, smitter og hvilke konsekvenser det kan ha for viltbestander. I Nord-Amerika har skrantesyke (Chronic Wasting Disease (CWD)) hatt stor negativ effekt på hjorteviltbestandene. CWD er en absolutt dødelig sykdom for hjortevilt, og i enkelte områder i USA har bestandene hatt en årlig nedgang på 10% etter utbrudd.

Skrantesyke (CWD) ble påvist for første gang i Norge i 2016 hos villrein i sone 1 i Nordfjella villreinområde. I et forsøk på å bekjempe sykdommen ble hele bestanden i sone 1 tatt ut. Målet er å reetablere villreinbestanden i sone 1.  I 2020 ble skrantesyke også påvist i Hardangervidda villreinområde. Status for tilfeller av klassisk skrantesyke i Norge er pr 1. februar 2024 er totalt 21 tilfeller, hvorav 2 av disse er fra Hardangervidda og de øvrige fra Nordfjella.

Forvaltningstiltak for å hindre spredning er å senke bestandene av hjortevilt, hindre at hjortevilt samles (forbud mot foring og slikkestein) og sanering av utstyr som har vært i smitteutsatte områder. Siden kunnskapsgrunnlaget rundt prionsykdommer er lite, og konsekvensene av utbrudd kan være svært store blir det benyttet omfattende tiltak. Som jeger kan du melde fra til viltnemd, mattilsyn eller veterinærinstituttet om du observerer hjortevilt med unaturlig oppførsel, og levere hjerneprøver av felte hjortevilt.

Det har i de siste årene vært flere tilfeller av svært syke og avmagrede rådyr med diare på Østlandet. Årsakene til dette er antakelig sammensatte av flere faktorer. Tette bestander av rådyr hvor sykdommer lett spres, i kombinasjon med dårlig mattilgang og svekket allmenntilstand på senvinteren, er antakelig årsakene til dette. Vinterforing av rådyr blir også sett på som en årsak til utbrudd av diare., Sstørre mengder energirikt for på senvinteren gir rådyr i «vintermodus» fordøyelsesproblemer. Svake dyr med  nedsatt  allmenntilstand samles ofte på foringsplasser, og smitte sprer seg derfor lett. Dersom rådyr eller annet hjortevilt skal fores må det søkes om tillatelse fra ansvarlig myndighet. Det anbefales å bruke variert for og gress, og å ikke fore i store mengder på ett sted.

Vilthop er veterinærinstituttets overvåkningsprogram for viltsykdommer. Veterinærinstituttet driver overvåkning av viltsykdommer, og forsker på effektene av sykdommer på vilt. Ved mistanke om utbrudd eller funn av nye sykdommer bør Vilthop kontaktes.

For mer informasjon se nettidene deres her