Langs hele kysten.

I vassdrag der den kan vandre til og fra sjøen. Har krav til god vannkvalitet.

Smålaks; 1 - 3 kilo, mellomlaks; 3 - 6 kilo og storlaks; 6 kilo og større. Den største fanget i Norge er 36 kilo, men offisiell norgesrekord er 32,5 kilo. Smålaks har vært ett år i sjøen, mellomlaks i 2 år og storlaks har vært der i 3 - 4 år. I tillegg er det noen lakser som overlever gyting og som påfølgende vår på nytt vandrer ut i havet igjen for å spise seg enda større.

Først lever de om lag 3 år i elva, før de vandrer ut i havet og blir der i 1 - 3 år før de kommer tilbake for å gyte. I tillegg blir noen hanner kjønnsmodne når de er 10 - 20 cm lange. Da veier de bare noen få gram og kalles modne unger eller gyteparr. Disse småtassene sniker seg til å gyte med hunner når hun tror hun bare gyter sammen med en stor laks. De sniker seg inn under hunnen i det gytingen foregår, og skvetter melken sin over eggene.

Høsten (oktober - januar). Hunnen graver gytegroper.

Eggene klekkes seint på våren (april - mai). Ungene blir liggende i grusen til plommesekken nesten er oppbrukt før de kravler seg mot fritt vann.

Relativt hurtigflytende vann over variert steinbunn.

Ørret (sjøørret). Ørreten har flere prikker under sidelinja og på gjellelokket. Laksens halerot er mye slankere enn ørretens, dette gjør at du lett kan holde en laks etter halen noe du ikke like lett greier med en ørret.

Sportsfiske etter laks i elvene foregår både med sluk/ spinner/ wobbler, meitemark og flue. Tidligere var bruk av "opptacklet" reke samt tubeflue med søkke vanlig i bruk. Uten tilsynelatende god begrunnelse er flere av disse fiskeformene i dag forbudt. Det samme gjelder i stor grad bruk av annet enn flue i en rekke vassdrag. Utstyret til laksefiske avhenger selvfølgelig av størrelsen på fisken i de aktuelle vassdrag, men generelt bør utstyret være kraftig.

Laksen trenger neppe noen introduksjon i sportsfiskerkretser, høyt skattet som den er. Fra den kommer inn i fjordene om våren til fisket avsluttes i elvene om høsten, er den ettertraktet både i sjøen og i elvene. Laksen er stor, kraftfull og velproporsjonert i sportsfiskerens øyne, dette kombinert med tidligere tiders mystikk omkring dens liv og laksen betydning som mat og salgsvare lokalt, har satt denne fisken i en særstilling i norsk ferskvannsfauna.

(I det følgende omtales laksen som om vi har glemt at en del av hannene modnes som gyteparr) Laksens anadrome livshistorie med strabasiøst elveopphold som ung, relativt langt sjøopphold og strabasiøs tilbakevandring og gyting, gjør at det er svært høy dødelighet fra fødsel til gjennomført livssyklus. Gevinsten for dem som greier å gjennomføre livssyklusen er imidlertid høy - de blir store, noe både hanner og hunner tjener på, både når det gjelder slåssevne og mengde kjønnsprodukter de har produsert (gjelder mest hunnene) og evne til å forsere elven.

Laksens livshistorie gjør at den er relativt lett å overbeskatte, derfor var dette en av de første artene som det ble laget spesial-lover for. Blant annet ble det svært tidlig forbudt å stenge helt for laksens frie gang i elvene. I dag kjenner de fleste til at fisket etter laks er gjennomregulert både i elv og sjø. Laksebestanden har gått markant tilbake. Årsakene er mange, men ødeleggelse og innskrenkning av laksens leveområder, forringet vannkvalitet, negative effekter av rømt oppdrettsfisk, fiskesjukdommer og feilbeskatning er blant de årsakene som kan nevnes.

Laksen er ved siden av sild og torsk vår best kjente matfisk. For noen år tilbake hadde den ry på seg for å være finmat. Det er villaksen fortsatt. Den laksen en kjøper i matvarebutikken er i hovedsak oppdrettsfisk, og den har på kort tid oppnådd ry som annenrangs matfisk. Dels har dette med at den er blitt billigere å gjøre, dels er det fordi den smaker annerledes, selv om de fleste trolig ikke kjenner noen forskjell på smaken. Dessverre er mye av den laksen vi får i sjøen og elvene også oppdrettsfisk. Denne kan spises, men er et negativt innslag i miljøet.