Fiskefremmende tiltak

Restaurering av elver og bekker for f.eks sjøørret, ørret og laks er en viktig del av å opprettholde og forbedre de miljømessige forholdene for disse fiskene, som er sterkt avhengige av gode gyte- og oppvekstområder. Prosessen innebærer en rekke tiltak som har til hensikt å gjenopprette naturlige forhold og forbedre habitatet for disse artene.

Et av hovedfokusene i restaureringsarbeidet er å sikre tilstrekkelig vannkvalitet og vannføring. For å oppnå dette må forurensning fra landbruk, industri og avløpsvann reduseres eller ledes bort. Det er også viktig å bevare og gjenopprette vegetasjon langs elvebreddene, da kantvegetasjonen bidrar til å stabilisere breddene, redusere erosjon og filtrere forurensninger før de når vannet. Det gir også nødvendig skygge ned i bekken, regulerer temperatur og skaper skjulområder for ungfisk.

Habitatforbedring er en annen sentral del av restaureringsarbeidet. Dette kan innebære å tilføre grus og stein for å skape bedre gyteområder. Strømforholdene i elvene kan også manipuleres ved å legge ut steiner og trær, som skaper naturlige skjulesteder og strømvariasjoner som fiskene trives i. Det er også vanlig å legge til rette for en naturlig meandrering av elveløpet, samt grave ut dypere partier som fungerer som tilfluktsteder under tørke og frost ved lav vannføring.

Å fjerne vandringshindre er et annen viktig tiltak når vi snakker om å restaurere elver og bekker. Ofte kan man se at fiskevandringen hindres av menneskeskapt infrastruktur som demninger, rør og veier. Disse barrierene kan hindre fiskenes naturlige vandringsmønstre, spesielt i forbindelse med gytevandring. Ved å fjerne, eller endre disse vandringshindrene kan fiskenes tilgang til viktige gyte- og oppvekstområder gjenopprettes.

Et annet aspekt av restaureringen er å overvåke og regulere vannføringen, spesielt i regulerte elver. Dette innebærer å sørge for at vannføringen etterligner naturlige variasjoner så mye som mulig, slik at fiskene har tilgang til nødvendige habitater i ulike livsstadier.

Restaurering av elver og bekker for sjøørret, ørret og laks krever samarbeid mellom ulike aktører, inkludert lokale myndigheter og grunneiere. Det er en kontinuerlig prosess som krever et langsiktig engasjement og tilpasning basert på resultater og erfaringer.

Å sette ut fisk er en metode som brukes for å etablere eller supplere fiskebestander i innsjøer, elver og bekker. Dette tiltaket er ofte en del av forvaltningen der fisken kan ha forsvunnet som et resultat av sur nedbør, eller der bestander er sterkt påvirket av vannkraft og man setter ut yngel for å kompensere for redusert, naturlig reproduksjon.

Prosessen innebærer oppdrett av fisk i kontrollerte miljøer, som klekkerier, før de settes ut som befruktet rogn, yngel eller smolt. Rogn og melke hentes fra stamfisk fra samme vassdrag. Artene som vanligvis settes ut er ørret og laks. Formålet med kultiveringsarbeidet kan variere, men det gjøres ofte for å kompensere for bestandsnedgang, for å supplere fiskebestandene i områder med høy fiskedødelighet eller der fisken ikke kan reprodusere seg naturlig. Det kan også brukes for å introdusere fisk til nye vannforekomster.

Kultivering krever grundig planlegging og overvåking. Før fisken settes ut, vurderes habitatets egnethet nøye. Det er også viktig å ta hensyn til eventuelle negative effekter på økosystemet, som for eksempel predasjon på andre arter eller endringer i næringskjeden.

En annen viktig faktor i kultiveringsarbeidet er genetisk variasjon. Det er viktig å sikre at de utsatte fiskene har en genetisk diversitet som er tilpasset det naturlige miljøet de settes ut i. Dette bidrar til å opprettholde bestander som er motstandsdyktige mot sykdommer og miljøendringer. Ofte velger man å bruke genetikk fra lokale stammer, og fra flere individer.

Effektiviteten av fiskeutsetting bør evalueres regelmessig gjennom overvåking av fiskebestandene. Dette kan innebære å merke utsatt fisk, f.eks ved å klippe fettfinnen, og se på andelen vill og utsatt fisk i fangstatestikken.

Selv om kultivering kan være en effektiv metode for å supplere eller reintrodusere fiskebestander, er det viktig å bruke det som en del av en helhetlig forvaltning som inkluderer habitatforbedringer og tilrettelegging for naturlig reproduksjon.

Risvaser er et viktig tiltak for å forbedre oppvekst- og leveområdene for en rekke fisk, spesielt yngel og ungfisk i elver og innsjøer. Ved å legge ut ris og greiner i vannet skapes det skjul og levesteder for små fisk som trenger beskyttelse mot større fisk. Risvaser fungerer også som en kilde til føde, da det tiltrekker seg insekter og andre småorganismer som fiskene lever av. Tiltaket bidrar til økt overlevelse og vekst for, og kan også skape spennende fiskeplasser.

Våtmarker er avgjørende for både fisk og annet dyreliv, men mange våtmarksområder er blitt tørrlagt eller ødelagt gjennom tidene. Reetablering av våtmarker innebærer å gjenopprette naturlige vannveier og oversvømmelsesområder, som gir fisk et rikt og variert leveområde. Disse områdene er viktige for gyting og oppvekst for mange fiskearter. I tillegg fungerer våtmarker som naturlige vannfiltre, reduserer forurensning og demper flom. Ved å reetablere våtmarksområder kan man bidra til å bevare biologisk mangfold og øke bestandene av fisk i området.

Forstå lovverket: Tiltak som påvirker fiskebestander eller deres leveområder reguleres av flere lover:

• Lakse- og innlandsfiskloven: Denne loven har som formål å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, slik at naturens mangfold og produktivitet bevares.

Lovdata

• Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag: Denne forskriften krever tillatelse fra Statsforvalteren eller fylkeskommunen for fysiske tiltak som kan påvirke produksjonsmulighetene for fisk eller andre ferskvannsorganismer.

Statsforvalteren

Søknadsprosess: Før du starter tiltaket, må du søke om nødvendige tillatelser:

• Søknad om tillatelse til fysiske tiltak i vassdrag: Dette skjemaet kan lastes ned fra fylkeskommunens nettsider.

• Statsforvalteren: Har ansvar for tiltak i vassdrag som fører kreps og kan gi tillatelser for fysiske tiltak.
• Fylkeskommunen: Har ansvar for tiltak i vassdrag som ikke fører kreps og kan bistå med veiledning og behandling av søknader.
• Grunneiere og lokale interesseorganisasjoner: Det er viktig å involvere grunneiere og lokale fiskeforeninger for å sikre lokal forankring og støtte til tiltaket.

Det finnes ulike tilskuddsordninger for fiskefremmende tiltak:

• Fiskefond: Mange kommuner har egne fiskefond som kan gi støtte til tiltak som fremmer fiskebestandene. NJFF har også en egen pott med fiskestellsmidler, som kan tildeles lokalforeninger som gjennomfører tiltak.

Etter å ha innhentet nødvendige tillatelser og finansiering, bør tiltaket planlegges i detalj.

• Kartlegging av området: Vurdering av eksisterende fiskebestander og habitater.
• Utforming av tiltak: Bestemme hvilke konkrete tiltak som skal gjennomføres, for eksempel å fjerne vandringshindre eller gjennomføre biotopforbedrende tiltak.
• Overvåking og evaluering: Etter gjennomføring bør tiltaket overvåkes for å vurdere effekten på fiskebestandene og justere tiltakene ved behov.